En liten tankestrøm om en reise til Nepal

Tekst: Emily Svendsby, elev Globalt Perspektiv 2017-2018

Foto: Emily Svendsby og Nora Nossum, elever Globalt Perspektiv 2017-2018

19. november 2017, var en spennende dag for meg og en del andre på Åsane folkehøyskole. Ikke fordi moren min hadde bursdag, noe hun i og for seg hadde, men fordi vi la i vei på en reise vi sent vil glemme. Etter mange måneder med forberedelser, i form av turgåing, lesing, og ikke minst strikking, hadde vi endelig passet i hånda og nesa vendt mot Nepal.

Før denne turen hadde beina mine kun beveget seg rundt i USA og Europa, så du kan si de gjorde et lite hopp da de møtte nepalsk jord. Ikke bare av oppspilthet, men også av sjokk. Dette var nemlig noe ganske annet. Det hjalp ikke akkurat på kultursjokket at vi fløy fra Doha, en av de mest moderne flyplassene i verden, til Kathmandu, en av verdens mest umoderne. Jeg har allikevel aldri følt meg mer velkommen et nytt sted enn jeg gjorde her. Ikke fordi vi måtte igjennom en sikkerhetskontroll på vei ut av flyplassen, og inn i Kathmandu, men pågrunn av menneskene. Læreren vår, Solgun, sin ”bror”, Subodh, og sjåførene våre møtte oss nemlig hjerteligere enn mamma gjorde når jeg kom hjem til jul. Og det skal ganske mye til. Og dette var ikke siste gangen vi opplevde gjestfriheten og åpenheten til menneskene i Nepal. Lang ifra. Den opplevde vi sånn omtrent hver gang vi var i kontakt med nye mennesker. For ikke å snakke om hver gang vi møtte mennesker vi hadde møtt én eller to ganger før. Da var man så å si familie. Eller heller én stor søskenflokk, der alle kalles brothers and sisters. Og sånn føltes det også, i hvert fall for meg. For så hjemme som jeg følte meg, og det i et land så langt hjemmefra, har jeg aldri gjort før.

Man blir ofte spurt hva som er det beste eller hva som er høydepunktet når man har opplevd eller sett noe nytt. Og av og til er det lett å svare på. Og av og til ikke. Når det gjelder denne turen er det det sistnevnte som er tilfellet. For meg var hver dag og hver nye opplevelse av disse to ukene vi var borte et høydepunkt. Og hadde turen vært en graf, hadde den nok sett ut som noe sånt som det her: _____________ Helt flat, med andre ord. Et evig høydepunkt. Der både starten og slutten er Kathmandu airport. Men skulle jeg allikevel være nødt til å velge noe som gjorde hakket mer inntrykk enn noe annet, er det to høydepunkt som kanskje er enda litt høyere enn de andre. En av disse er turen vår til et sted som heter Balika Peace Home. Et barnehjem som huser jenter mellom 4 og 18 år. Jenter som har vært utsatt for grusomheter det er vanskelig å forestille seg. Og som smiler. Noe som kanskje er enda vanskeligere å forestille seg. Og som er noe av det fineste jeg har sett. Vi tilbragte én dag med disse jentene, og det er lenge siden jeg har hatt det så gøy. Vi snakket sammen, lo sammen og lekte sammen. Og aldri har jeg blitt kjent med noen så fort, som jeg gjorde den dagen. Og aldri har det vært vanskeligere å si ha det, og dra.

Vi møtte også en gjeng fantastiske mennesker på den fem-dagers lange trekking-turen vår i Annapurnafjellene. I Himalaya. Omringet av noen av de høyeste fjellene i verden tusla jeg. En jente på litt under 1.60. Følte meg ganske liten, kan du si. Og ikke minst beina mine. For så mange skritt som de tok på disse fem dagene, har de sjeldent tatt. Hver dag gikk vi nemlig i fire til seks timer i oppoverbakke. Helt til vi gikk i nedoverbakke. Altså var det ikke mye til dansk landskap her, kan man si. Og det merka man. I ettertid. På turen derimot tenkte i alle fall ikke jeg over den fysiske prøvelsen. Fokuset var heller på det å komme seg over den språklige barrieren. For selv om engelsk er et verdensspråk, funker det ikke overalt i verden. Så klart. Selv om vi fra den vestlige verden forventer det. Problemet varte for så vidt ikke så veldig lenge. Vi har jo tross alt kroppsspråk også. Og enda viktigere, har vi sang og dans, fikk vi kleine nordmenn erfare. For selv om reisevennene våre ikke var så gode i engelsk, var de dødsgode på å synge og danse. I motsetning til oss. Men vi ble bedre da. Og at øvelse gjør mester, det er helt klart. Selv om vi ikke helt skjønte hva vi sang. Men det er ikke så viktig når man synger sammen.

Dette er uten tvil den fineste reisen jeg noen gang har vært på. Både med tanke på det jeg har sett av natur, kunst og arkitektur, men aller mest på grunn av menneskene jeg har møtt. Det er også den reisen som har gjort mest vondt. Både på grunn av fattigdommen vi så, historiene fra Balika Peace Home som vi hørte og alle menneskene vi måtte si ha det til med vissheten om at vi aldri kom til å se dem igjen. Men det er alle disse tingene, både de fine og vonde, som vi lærte noe av. Og dette som har fått meg til å glede meg enda mer til India-turen, som vi på Globalt Perspektiv skal på, samt alle andre fremtidige reiser. For de blir det mange av.