Mitt år på Åsane folkehøgskole

Å gå et år på Åsane folkehøgskole har gitt meg enormt mye mer enn jeg hadde forestilt meg da skoleåret begynte. Jeg var bestemt på at jeg ville ha et år med skriving, et år uten press og mas om karakterer, og ikke minst ville jeg ut av huset hjemme og få se mer av verden. Men jeg gruet meg fælt da skolestart nærmet seg, jeg var så spent at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Tenk om det ikke ble noe bra likevel?

Når jeg tenker tilbake på de siste dagene hjemme før jeg begynte på skolen, smiler jeg. Det året her, liksom. Det var så spennende, så lærerikt, så annerledes enn alt jeg kjente fra før. Jeg reiste til skolen med nervene i spenn, livredd for ikke å få noen venner likevel, og kom hjem igjen ni måneder senere med folk i livet mitt som jeg nå regner som familie.

Selvfølgelig var ikke alt fryd og gammen på skolen hele tiden, men jeg mener ganske bestemt at dette året har vært det beste i livet mitt så langt. Jeg møtte noen av de flotteste menneskene jeg vet om her. Jeg hadde herlige lærere som var gode på å se meg som enkeltperson og hjelpe meg med å utvikle meg som skribent, som hjalp meg med å finne min «stemme» som forfatter. Jeg hadde medelever som inspirerte meg og utfordret meg daglig. Og jeg hadde venner rundt meg hele tiden, varmere og morsommere og tryggere enn jeg turte håpe på før skolestart.

Og ikke minst må jeg si at jeg har lært mye om meg selv. Gjennom å bo tett på andre, reise sammen på seiltur, oppleve hverdagen med skolens faste måltider og elevsamlinger og seminarer, utforske byen og bli kjent med kulturlivet, skrive en hel haug tekster og enda litt til, og ikke minst reise på studieturer, har jeg funnet enda litt mer ut av hva slags person jeg er. Og så langt liker jeg henne veldig godt.

Så derfor synes jeg med hånda på hjertet at selv om det skremmer deg, selv om du svetter litt av tanken på dette ukjente, rare året, uansett hva – at du skal gjøre det. Du kommer ikke til å angre.

Nora Brendbekken, 2016-17

Nora Brendbekken
Ingvild Sørnes
Mitt år på Åsane folkehøgskole

«De unike båndene man knytter på folkehøgskole, er noe ingen andre kan forstå om de ikke har opplevd det selv.»
Dette er de eneste linjene jeg husker fra foredraget som ble holdt om folkehøgskole på min videregående skole. Folkehøgskole er ikke noe for meg, tenkte jeg, og deretter gikk fokuset til å scrolle på mobilen. Lite visste jeg om at jeg ett år senere kom til å sitte med tungt hjerte, et smil om munnen og en brennende lyst til å skrive de eksakt samme ordene i en tekst om «Mitt år på folkehøgskole».

Etter å ha satt rekord i den største åpningsklisjeen på Åsane folkehøgskole sine nettsider noensinne, vil jeg fortsette med å være brutalt ærlig. Folkehøgskoleåret mitt er en av de minst gjennomtenkte beslutningene jeg har tatt i løpet av livet. Som dere kanskje skjønner skjedde det en stor holdningsendring på kort tid for meg, og jeg var en av dem som ramla inn i søknadsprosessen medio juni og fikk svar i innboksen dagen etter bestått videregående skole; jeg hadde kommet inn på Åsane folkehøgskole. Jeg prøvde dermed å forberede meg mentalt på det kommende året ved å lese side opp og side ned med tekster om «Mitt år på folkehøgskole» i sommerferien. Og de var så klisje.

Hva var det som var så fantastisk ved å dele internat med 14 totalt fremmede? For ikke å snakke om å dele rom med én? Selv om jeg gledet meg og var spent, var jeg ikke helt overbevist om at de ikke hadde fått betalt for å skrive tekstene sine. Jeg husker jeg leste om elever som kom til å savne lærerne sine så grusomt, og fikk umiddelbare assosiasjoner til pliktoppfyllende læreryndlinger fra mitt tidligere skoleliv.

En annen ting jeg leste mye om, var studieturene. Det er ingen hemmelighet at i promoteringen av folkehøgskoler blir reisene brukt som de store trekkplastrene. Det reklameres med nydelige bilder fra eksotiske destinasjoner og fristende videoklipp. Og det er ingen tvil, studieturen er et fantastisk minne jeg alltid kommer til å ha med meg. Men etter et fullført år på folkehøgskole kan jeg med hånden på hjertet si, studieturen er bare en bonus. Det verste/beste av alt er, at det viste seg at alle disse tekstene jeg leste så grundig forrige sommer, hadde rett. Det er den andre reisen som betyr noe. Den reisen du drar på gjennom hele folkehøgskoleåret, sammen med alle menneskene rundt deg. Vennskapene som knyttes på folkehøgskole er helt spesielle. Du lærer noen å kjenne på en helt unik måte etter å ha bodd med dem i ett år. Og jeg savner også lærerne mine. Alle lærerne. For det er ikke bare linjelærerne jeg regner som mine. Etter et år med valgfag innenfor alle mulige emner, samarbeid på tvers av linjene, fellesfag og fellesprosjekt som musikalen, føler jeg at alle lærerne er litt mine. Dette er vidunderlige mennesker som har så utrolig mye å gi og ikke minst et brennende ønske om å gi. Selv om det finnes mobiltelefon og Skype, tar det ikke lang tid før disse blir familien din. Og de behandler deg deretter. Etter å ha kommet hjem, savner jeg dem alle sammen. Lærerne, vennene mine, kjøkkenpersonalet, vaktmesteren, rengjøringspersonalet, til og med hunden til assisterende rektor. Samme hvor mye jeg elsker familien min, kan jeg skrive under på at det er fryktelig stusselig å sette seg til bords med en familie på 5 etter å gjennom et helt år ha spist sammen med en familie på rundt 105.

Jeg har lært leksen av hvordan man kan ta så inderlig feil, og hvor godt det kan ende. En annen lærdom gjort, er at klisjeer har blitt klisjeer fordi det finnes en sannhet i dem.

Og som den vassekte skriveverkstedeleven jeg nå engang er, skal jeg samle de røde trådene i teksten min ved å slutte slik jeg startet: med en saftig klisje;

I bilen på vei hjem spør mor meg;
«Har du husket alt nå?»
«Nei!»
tenker jeg.
«Vent! Vi må snu.»
«Jeg glemte hjertet mitt.»

Ingvild Sørnes, Skriveverksted 2016-17

Mitt år på Åsane folkehøgskole

Skriveverkstad er ei linje som gjer deg alt du treng for å utvikla deg som eit skrivande menneske. Dei to lærarane ved linja er flotte engasjerte menneske som ser kvar og ein av elevane og gir den veiledinga ein treng for å arbeide vidare med tekstane sine. Året er delt opp i ulike sjangerperiodar, noko som gir deg høve til å utforska sjangrar du kanskje ellers aldri hadde prøvd ut. Linja har og samarbeid med andre linjer på skulen, noko som gir ein sjeldan sjanse til å sjå teksten din tolka av nokon andre. Undervisninga skjer ikkje bare i klasserommet, det hender ein blir sendt ut for å observera ting, eller bare for å ikkje skriva om læraren meiner det er på tide med eit avbrekk. Alt dette, kombinert med eit godt klassemiljø og ein fantastisk tur til Irland, gjer året på skriveverkstad til eit ekstremt positivt og givande år.

Oda Nysæter

tiril
Mitt år på Åsane folkehøgskole

Da jeg fortalte mamma og pappa at jeg hadde lyst til å gå på folkehøgskole, var de skeptiske. Folkehøgskole? Skal du kaste bort et år? Å gå fra ungdomsskole til videregående var for meg, og sikkert for mange andre, som å få et slag i trynet. Kravene ble strengere, karakterene lavere og motivasjonen ikke-eksisterende. Å begynne på høyere utdanning rett etter tretten års skolegang virket nærmest uutholdelig. Og hva skulle jeg i så fall studere?

 

Jeg bestemte meg for å ta et friår for å finne ut av ting. Det var da jeg begynte å tenke på folkehøgskole som et alternativ. Skolen jeg aller helst ville gå på var Åsane folkehøgskole. Det er to hovedårsaker til det, nemlig skriveverkstedet og valgfagene.

 

Jeg liker å skrive. Og jeg fant ut at det var dette jeg hadde lyst til å bruke året friåret mitt på. Jeg begynte på linjen Skriveverksted. Gjennom blant annet individuelle samtaler med flinke lærere og gjennomgang av tekster i plenum, fikk vi tilbakemeldinger på arbeidet vi gjorde. Tilbakemeldingene var ment som forslag til forbedring, men til syvende og sist var det skribenten selv som måtte avgjøre hvordan teksten ble. Det er ikke noe fasitsvar. Ingen karaktersetting. Bare læring. Fordi man har lyst til å lære.

 

Åsane folkehøgskole har varierte valgfag, noe som var viktig for meg i valget av folkehøgskole. Selv om jeg hadde bestemt meg for å gå på en skrivelinje, så var det likevel mye annet jeg hadde lyst til gjøre. Mangfoldet av valgfag på Åsane gjorde at jeg fikk prøve flere ting jeg aldri har prøvd før. Dessuten har skolen mange forskjellige linjefag, noe som gjør at man blir kjent med mange forskjellige mennesker.

 

Det er lett for folk å tenke at det å gå på folkehøgskole er bortkastet tid. Derimot tror jeg at de fleste som faktisk har gått på folkehøgskole vil si at det er en investering i framtiden. Noen finner ut hva de skal drive videre med. Andre finner ut hva de
ikke skal gjøre med livet sitt.

 

Man kan dessverre ikke utelukke at det er noen som er like forvirra når de begynner i høst, som når de slutter i vår. Men så handler ikke folke høgskoleåret bare om det man skal gjøre etterpå, men året i seg selv. Å bli kjent med mange herlige mennesker. Kanskje flytte ut for første gang, reise alene, dra på studietur.

 

Nå har jeg flyttet til Trondheim, studerer allmenn litteraturvitenskap. Skriver av og til på fritiden. Jeg savner Bergen, lærerne og vennene mine derfra. Jeg savner Åsane FHS. Men jeg trives også som student i hjembyen min. Kjenner en motivasjon jeg ikke hadde da jeg gikk på videregående. Jeg vet fremdeles ikke hva jeg har lyst til å jobbe med i fremtiden, men det føles ut som jeg har valgt riktig retning. Grunnen til at jeg er så sikker på det er fordi Åsane gå meg billetten videre.

 

Folkehøgskole? Skal du kaste bort et år? Spørsmålet kommer som regel i en eller annen form før eller siden. Kanskje du tenker den selv? Et spørsmål du heller bør stille deg er dette:

 

Hva vil jeg? Hvis du vet svaret på det, om det så er å skrive, synge, reise, drive med kampsport, så gjør det! Ta et år på folkehøgskole og bruk et år av livet ditt til å drive med det du liker aller best.

 

Hvis du ikke vet svaret, så har jeg følgende råd: Gå på folkehøgskole! Prøv noe uprøvd, noe du synes høres spennende ut. Et år er ingenting. Det er over før man vet ordet av det. Likevel har året på Åsane folkehøgskole gitt meg så mye. Tenker du at man kaster bort tiden, så tar du feil. Man bruker den.

 

Tiril Lyslo Haugskott