Mitt år på folkehøgskole

«De unike båndene man knytter på folkehøgskole, er noe ingen andre kan forstå om de ikke har opplevd det selv.»
Dette er de eneste linjene jeg husker fra foredraget som ble holdt om folkehøgskole på min videregående skole. Folkehøgskole er ikke noe for meg, tenkte jeg, og deretter gikk fokuset til å scrolle på mobilen. Lite visste jeg om at jeg ett år senere kom til å sitte med tungt hjerte, et smil om munnen og en brennende lyst til å skrive de eksakt samme ordene i en tekst om «Mitt år på folkehøgskole».

Etter å ha satt rekord i den største åpningsklisjeen på Åsane folkehøgskole sine nettsider noensinne, vil jeg fortsette med å være brutalt ærlig. Folkehøgskoleåret mitt er en av de minst gjennomtenkte beslutningene jeg har tatt i løpet av livet. Som dere kanskje skjønner skjedde det en stor holdningsendring på kort tid for meg, og jeg var en av dem som ramla inn i søknadsprosessen medio juni og fikk svar i innboksen dagen etter bestått videregående skole; jeg hadde kommet inn på Åsane folkehøgskole. Jeg prøvde dermed å forberede meg mentalt på det kommende året ved å lese side opp og side ned med tekster om «Mitt år på folkehøgskole» i sommerferien. Og de var så klisje.

Hva var det som var så fantastisk ved å dele internat med 14 totalt fremmede? For ikke å snakke om å dele rom med én? Selv om jeg gledet meg og var spent, var jeg ikke helt overbevist om at de ikke hadde fått betalt for å skrive tekstene sine. Jeg husker jeg leste om elever som kom til å savne lærerne sine så grusomt, og fikk umiddelbare assosiasjoner til pliktoppfyllende læreryndlinger fra mitt tidligere skoleliv.

En annen ting jeg leste mye om, var studieturene. Det er ingen hemmelighet at i promoteringen av folkehøgskoler blir reisene brukt som de store trekkplastrene. Det reklameres med nydelige bilder fra eksotiske destinasjoner og fristende videoklipp. Og det er ingen tvil, studieturen er et fantastisk minne jeg alltid kommer til å ha med meg. Men etter et fullført år på folkehøgskole kan jeg med hånden på hjertet si, studieturen er bare en bonus. Det verste/beste av alt er, at det viste seg at alle disse tekstene jeg leste så grundig forrige sommer, hadde rett. Det er den andre reisen som betyr noe. Den reisen du drar på gjennom hele folkehøgskoleåret, sammen med alle menneskene rundt deg. Vennskapene som knyttes på folkehøgskole er helt spesielle. Du lærer noen å kjenne på en helt unik måte etter å ha bodd med dem i ett år. Og jeg savner også lærerne mine. Alle lærerne. For det er ikke bare linjelærerne jeg regner som mine. Etter et år med valgfag innenfor alle mulige emner, samarbeid på tvers av linjene, fellesfag og fellesprosjekt som musikalen, føler jeg at alle lærerne er litt mine. Dette er vidunderlige mennesker som har så utrolig mye å gi og ikke minst et brennende ønske om å gi. Selv om det finnes mobiltelefon og Skype, tar det ikke lang tid før disse blir familien din. Og de behandler deg deretter. Etter å ha kommet hjem, savner jeg dem alle sammen. Lærerne, vennene mine, kjøkkenpersonalet, vaktmesteren, rengjøringspersonalet, til og med hunden til assisterende rektor. Samme hvor mye jeg elsker familien min, kan jeg skrive under på at det er fryktelig stusselig å sette seg til bords med en familie på 5 etter å gjennom et helt år ha spist sammen med en familie på rundt 105.

Jeg har lært leksen av hvordan man kan ta så inderlig feil, og hvor godt det kan ende. En annen lærdom gjort, er at klisjeer har blitt klisjeer fordi det finnes en sannhet i dem.

Og som den vassekte skriveverkstedeleven jeg nå engang er, skal jeg samle de røde trådene i teksten min ved å slutte slik jeg startet: med en saftig klisje;

I bilen på vei hjem spør mor meg;
«Har du husket alt nå?»
«Nei!»
tenker jeg.
«Vent! Vi må snu.»
«Jeg glemte hjertet mitt.»

Ingvild Sørnes, Skriveverksted 2016-17