Sanseseilas – Dag 1


Årets kull fra Åsane Folkehøgskole mønstret på det stolte seilskipet Statsraad Lehmkuhl, og la ut på en femdagers seilas over Nordsjøen til Shetland og tilbake. Delt inn i tre vaktlag trosset de vær, vind og komfortsoner. De åtte forfatterspirene på Skriveverkstedet pakket med seg skrivesakene, og satte seg fore å bruke alle sine sanser til å loggføre reisen.

Resultatet er en annerledes og sanselig beskrivelse av seilasen. Velkommen til første av fem episoder Sanseseilas: Dag 1 – Dagen vi satte seil.

 

DAG 1 – Dagen vi satte seil

 

12:03

I sekundet bena først møtte gangbroen ble de nervøse. Tvilende på seg selv.  Frykten ble mestret ved alle steg. Hver skulder møtte en annens. De hilste på hverandre, i et lett dult. Engstelige, nervøse sjeler som kastet seg ut i en fremmed verden bestående av en salt masse som man var kjent med, men likevel ikke hadde kommet tett nok innpå til å kunne kalle seg venner. Kun en bekjent.

 

12:58

Det er vanskelig å se for seg en seiltur på en skute uten å høre måkeskrik fra kaia i bakgrunnen. Det er som om skrikene deres signaliserer startskuddet på den lange reisen vi skal legge ut på. De blander seg med spente stemmer på dekk og barn fra kaia som roper glade opp til oss. Hese skrik vinker oss avgårde idet skipet begynner å gli bakover. Snart høres bare tauet som rasler gjennom de utallige taljene langt der oppe i seilene. Det er et ufeilbart system som sender tauet fra knute til hjørne til ukjente hender på dekk.

 

13:09

Allerede første gangen man går ned i banjeren lukter man restene av middager fra mange år tilbake. Det har satt seg i læret på sofaene og treet på gulvet. Det forteller om mange sjøsyke kvelder og mange gledelige festmiddager. Vissheten om at vi ikke er de første som går smånervøse rundt og ser på det som skal være hjemmet vårt de neste fem dagene. Lukten av mat og lange historier blander seg og gir en dunst av en skikkelig skute, ikke noen liten jolle. Rester av tjæret tre på dekket og oljer på rekkverket finner man bare på et så gammelt fartøy.

 

13:30

En krig underifra.  Det er det eneste man fokuserte på. Alt annet forsvant. Lydene sloss med hverandre. Uenige om hvem som har første stemme. Det var så intenst at de reiste seg opp fra dekk, og inn i kroppen. Krigssangen satt feste. Røtter som bandt seg til skjelettet i en stram knute. Nå var man bundet til skuten. Til dager uten en ende.

 

Nesen fanget opp kjenninger fra treverket som hadde vært en del av skipet så lenge. Gammelt og imøtekommende. Et blankt lerret for de som ville inntre på reisen.  

 

14:02

Hjernen reagerte ikke da skuten begynte sitt seilas. Kroppen fanget forandringen, uten at sinnet var med.

 

14:37

Den forreste masten rekker akkurat under Askøybrua, og alles øyne er rettet mot toppen. På avstand ser det ut som at broen kommer til å brekke den tvert over, men et felles lettet utpust går gjennom oss da det gikk. Flere ler over den tullete bekymringen, selvfølgelig klarer den å gli under, mannskapet har jo seilt denne ruten utallige ganger før. Snart kan vi bare skimte i det fjerne det siste vi kommer til å se av land på 36 timer. Noen er mest spente, andre triste over det som er så kjent. Grå skyer har samlet seg utover ettermiddagen og kaster skygger over havet.

 

15:15

Ved første øyekast var størrelsen og utseende på skuta det som gjorde mest inntrykk. Den hvite fargen på treverket og de høye mastene på skuta stasjonert i Bergen satte store forventninger til seilturen til Shetland. Detaljer som tau som henger fra mastene og de små runde vinduene under dekk var klare for meg i det vi gikk om bord i skuta. Jo mer tid jeg brukte på skuta, jo mindre merkbart ble utseendet og størrelsen. Etter noen timer på sjøen ble skuta til et naturlig arbeid- og oppholdssted. Utseendet og størrelsen på skuta var ikke lenger i fokus, det var havet som nå gjorde inntrykk.

 

 

16:07

Det føles som et konstant trykk innenfra som forvirrer hjernen. Det er umulig ikke å fokusere på hvordan gulvet forskjøv seg, konstant og urytmisk, og jeg er alltid litt svimmel.

 

17:14

Den varme høstsolen gjør kalde kinn røde og bringer de lite brukte solbrillene frem fra innerlommene. Humøret er foreløpig på topp og tanken over at fast grunn snart er kilometervis unna har ennå ikke nådd oss. Sakte men sikkert kryper en kjøligere, mørkere kveldsbris inn gjennom flisgenserne. Den bringer med seg erkjennelsen over hva vi faktisk har begitt oss ut på. Skjerf trekkes tettere rundt halsen i et forsøk på å holde det verste Nordsjøen har å by på ute. Noen prøver å distrahere seg selv ved å trekke tauene mannskapet setter oss til. Det røffe tauet mellom fingrene er uvant og gjør vondt før man innser at hansker gjør livet lettere. Vi er for første gang et sammensatt mannskap på en skip, en del av noe større enn bare en skoleklasse eller et internat.

 

18.00

Det var ingen som klarte å gjette hvilken matlukt det var om bord i skipet. Det var stekt svinekjøtt, med stekte poteter, forskjellige kokte grønnsaker med surkål og rødkål. De som enten var allergiske, eller var vegetar/veganske, fikk karrigryte, med kokte grønnsaker og kikerter. Jeg er selv veganer. Jeg synes at sausen var utvannet og underkrydret, dessuten var grønnsakene underkokt også. Jeg tok noen av de stekte potetene og litt rødkål på siden, da ble det ikke så ille. Det var nok den sterke sure lukten av surkål som gjorde det vanskelig å fatte hva som var til middag.

 

18:06

De fleste gafler i seg middagen med glede, mens noen er litt mer skeptiske til et stort måltid før første natten på sjøen. Maten er ikke direkte vond, men det er nok begrenset hvilke vidundre man kan utrette i byssa. Usaltet blomkål og kikerter kommer seg ned, og smaken blir sittende lenge etter maten er borte.

 

19:28

Tårene hadde satt salte spor i ansiktet. Frykten hadde endelig sluppet taket etter noe som virket som en evighet. Kroppen skalv ute av takt med sekundene som tikket hensynsløst avgårde. Hendene var kalde og klamme. De andre sov eller satt oppe på dekk.

 

Ensomheten og redselen skylte over meg på ny. Noen, hvem som helst, kunne stanse denne torturen. Jeg kunne bare… burde… jeg måtte strekke ut en hånd. Og i den situasjonen var det det vanskeligste jeg kunne gjøre. For innerst inne visste jeg at det var fortjent. Selv om det føltes ut som jeg rev i stykker stemmebåndene med de stumme skrikene mine klarte jeg virke rolig ovenfor de andre.

 

To trinn av gangen opp trappen, lydløst så ingen ble vekket. Ute på dekk speidet jeg omkring til hjertet gjorde et byks i brystet. Jeg tok beina fatt og sprang til målet; en rødhåret engel og en varm favn. Så snart målet var nådd var det som om alle innvendinger mot å gråte forsvant. Himmelen åpnet seg og jeg lot alt slippes ut.

 

Ethvert menneske har hver sin unike lukt. Den er vanskelig å beskrive, men denne favnen jeg fant luktet varm og god. Omsorgen og kjærligheten den favnen utstrålte etterlot seg et lite snev av varmt lys i det ellers så kalde mørket. En sterk hånd fant min og holdt den uten å si et ord. Vi ble sittende på to ulike planeter til pusten jevnet seg ut med bølgen som slo mot skroget og hendene hadde blitt like sterke som engelen sin. Takk.  

 

23:24

Høyt opp i luften stikker to store spyd. De ser litt ut som piler som har blitt skutt rett ovenfra og ned i båten. Opp stikker kun endene med vindstøtter på sidene. Endene av pilene er omringet av et hav med glitrende stjerner. Karlsvogna og Orions belte er de eneste formasjonene mulige å se bak de mellomstore skyene. Og etterhvert er grå store skyer det eneste som er å se, mens stjernehimmelen har gjemt seg. En ny dag er på vei.