Sanseseilas: Dag 2

Dag 2 – «I Will Survive»

 

01.36

Bøyevakt. Oppgaven er å stå akterut på skipet og se etter om noen har falt uti. Midt på natten er det rimelig vanskelig å skimte en skikkelse i det svarte vannet, men et lys hjelper i alle fall litt på vei. Likevel, om du faller utenfor det lille lyset er det synd for deg. Jeg føler meg kvalm og syk hele tiden. Prøve å bare sitte og se på bølgene til det blir litt bedre. Det blir ikke bedre av å se bølgene som skvulper etter skipet. Det svir, nærmest etser fra nede i magesekken, oppover spiserøret, brer seg utover i halsen og til slutt ut i munnen. Jeg vet nå at tiden er knapp, og forsikrer meg raskt om at vindretningen ikke har forandret seg. Det enslige seilet som er satt opp blåser tydelig mot styrbord side, og vaklende beveger jeg meg mot spytrompeten.

 

02.00

Fra utkikksposten er horisonten kun synlig som et svakt skille mellom svart hav og mørkeblå himmel. Vinden trekker gjennom tre lag med klær, og gjennom den smale glipa mellom lua og genserhalsen kikker øynene oppmerksomt ut i mørket. Noe lyser et sted der ute, blinker mot den svarte nattehimmelen – enten et skip eller en plattform. Ti meter unna henger klokka som skal varsle styrmennene om det nyoppdagede lyset. Beina beveger seg forsiktig, jobber hardt med å ikke snuble over tauverk som ligger på dekk. Hendene trekker i snora, og klokka følger bevegelsen og gir fra seg ett pling for styrbord side. Svaret fra styrmennene kommer kjapt, og man må bare stole på at de ser det som skal styres unna.

 

03.26

Jeg våkner brått av at rød vakt kommer ned trappen. Det høres ut som de flykter fra noe. Trampingen ned trappene og alle stemmene. Kanskje de flykter fra regnet. Jeg sperrer opp øynene mine og ser alle hengekøyene rett foran meg. I noen sekunder glemte jeg hvor jeg sov, og jeg kjenner bare en bølge av skuffelse trenge inn i kroppen min. Jeg vet ikke hva klokken er, og håper inderlig at det er en liten stund til jeg må stå opp. Jeg lukker øynene mine og prøver å sove igjen, men kroppen min holdes våken av en ukontrollerbar skjelving.  

 

03.40

«God morgen hvit vakt, mønstring oppe på dekk om 20 minutter!» roper en kjent stemme. Lysene slås på og jeg hører andre som begynner å vri seg i hengekøyene. Jeg setter meg opp, og det er som om noen bare dytter meg rett ned igjen. Noe som trenger seg opp i halsen min og bare vil ut. En helt uutholdelig kvalme jeg ikke har kjent på lenge. Jeg kaster meg ut av hengekøyen, og prøver så godt jeg kan å ikke dunke for hardt i hun som ligger ved siden av Jeg må få frisk luft, tenker jeg. Jeg kler meg så fort jeg kan i håp om å ikke spy, og går fort opp trappen som leder opp til dekk. Jeg snubler i den høye dørkarmen, og tenker bare at denne natten kommer til å bli helt ufattelig lang.

 

04.30

Jeg er redd magesekken min skal rømme ut av munnen min og rømme bortover dørken. Hengekøya, som følger skipet fra side til side, gjør det ikke bedre. Når skipet klatrer over bølger flyr vi, for så å synke dypt ned i de nye soveplassene våre. Jeg, nummer 13, ligger skvist mellom 12 og 14. Når 14 vrir seg fordi hun ligger vondt eller 12 drar i soveposen sin fordi han er kald kan jeg kjenne kroppene deres bevege seg, og skape en slags kjedereaksjon i raden av hengekøyer. Det er ikke snakk om å gå på do i løpet av natta. Ding. Hvit vakt har vært på i en halvtime. Klokka er halv fem og jeg får endelig sove.

 

08.10

Jeg lener meg over den signalrøde spytrompeten. Når jeg er ferdig gråter jeg mens vennene mine trøster meg og sitter med meg. De spør meg hele tiden om det går bra og om jeg føler meg bedre. En slik omsorg er vakker. Jeg føler meg tatt vare på, samtidig som jeg føler meg veldig til bry. Jeg tror vennskapet vårt bare blir sterkere, og jeg innser hvor glad jeg er for å kjenne dem.

 

09.08

Folk ligger eller sitter sammenkrøpet på benkene. En jente lener seg bakover, framover, stryker hånden gjennom håret og griper tak i bordkanten foran seg. Hun reiser seg for å gjøre noe med sjøsyken. Gult lys skinner på de svette pannene våre. Tunge skritt gir gjenlyd i rommet

 

13.09

Frosten har satt seg i fingre og tær. Bevegelsene på dekk vugger meg i søvn.

 

15.06

Det drypper av votten min.

 

16.18

Fem stykker står ved siden av hverandre langs rekkverket. De skuer ut på en grå himmel og et like grått hav. Solen treffer dem bakfra og lyser opp regnjakker i forskjellige farger. I det fjerne kan vi skimte en regnbue.

 

16.30

Jeg har ingen tvil om at dette er den mest interessante dusjen jeg kommer til å ta i mitt liv. En venninne har tidligere omtalt dusjene her som «fengselsdusjer», men sammenlikningen er svak. Tvert imot har jeg mer plass i denne dusjen enn jeg har hjemme – den spesielle delen er jo selvfølgelig at jeg blir kastet frem og tilbake i det lille rommet med tre vegger og et forheng. På den ene veggen er det også beleilig nok plassert et håndtak jeg må klamre meg fast i for ikke å fyke ut. Det er nok et ganske komisk bilde – jeg som står her og holder meg fast for harde livet med den ene hånden og smører inn sjampo med den andre. Men det blir bare verre og verre – for sidekameraten min foreslår plutselig at vi tar en sjanti. Dette er selvfølgelig et spørsmål jeg aldri ville sagt nei til, så dermed hoier vi i vei. «Bound away ho, bound away ho..» stemmene våre runger gjennom rommet og vi synger i vei til alle våre med-dusjere er med på trallen.

 

16.54

En jente har kjøpt Pringles fra tax-freen og mater elevene på vakt. Vi har votter på, og strekker hodene fram med åpne munner etter tur for å få potetgullet plassert i munnen. Smaken er behagelig salt på tunga. Alle ansiktene er rynkete av latter. Vi lener oss over tauet som er satt opp på grunn av bølgene. Jeg tenker på hvordan vi minner om dyr i dyrehage, der vi skravler og strekker oss mot maten.

 

20.45

Matrosen skriker for full hals utover den lille samlingen av mennesker som hadde samlet seg på stordekket klare for sang. Det våte dekket hindret ikke folk i å sette seg ned, for pene matroser som fungerer som shantimenn er ikke til å motstå. Bølgene skyller oppover skipet. Saltvann kaster seg over ripa i tilfeldige byks her og der. Store øyne glaner opp på matrosen mens ivrige lepper spytter ut ordene som om det var det eneste de skulle gjøre.

23.10

En øredøvende lyd fra dekk rykker alle i bakre banjer våkne. Bråket minner om lydene fra en storm, og det går et sukk gjennom rommet. Alle kikker opp over kanten på hengekøyene og møter hverandres store, skrekkslagne øyne. Setningen ”Vi skal mønstre om under én time” blir gjentatt med en blanding av frustrasjon og redsel. Lettelsen er stor da informasjonen kommer om at det bare var et seil som revnet, og at vi ikke var i ferd med å seile over Nordsjøen i orkan.

 

23.10

Et stort brak etterfulgt av høy buldring vekker meg og mange av de andre sovende på rød og hvit vakt. Lydene minner om veldig hardt regn og torden. Utenfor vinduene skimtes korte lysblink, og de andre diskuterer om det kan være lynnedslag. En pirrende redsel brer seg i rommet.

 

23.10

Jeg hører mange av de hundre romkameratene mine romstere rundt og sette seg opp i hengekøyene deres, og jeg følger deres eksempel. Forferdede ansikter møter meg, ingen hadde forventet å bli vekket av et sånt smell. Det smeller igjen og igjen. Den bekymrede hviskingen sprer seg og jeg bekymrer meg mer og mer for hvert øyeblikk som passerer. “Egentlig venter jeg bare på at noen skal skrike “Alle mann på dekk” fordi noe faktisk er alvorlig galt. “Det er bare en mast som har løsnet.” en stemme roer oss alle ned. Han fortsetter å prate om detaljene idet jeg legger meg ned og tenker på hvor godt det er at jeg ikke er på vakt i det dundrende regnet eller må feste den løse masten igjen.

 

23.10

Vekkes av et seil som har røket og blafrer febrilsk i stormen. Ut av vinduet blinker himmelen med jevne mellomrom. Alle er forvirret av klokken som har blitt stilt 20 minutter tilbake for å forberede oss på britisk tid. Dette er ren protokoll på skip, og kalles pinsing. Ettersom det er 3 vaktlag er de 60 minuttene som skal forskyves fordelt likt på hver vakt.

 

23.10

Vinden feier over dekket mens store isklumper skyter ned fra skyene på den mørke himmelen. Seilet sender bølger med luft mot oss. Et høyt smell skjærer gjennom luften idet skjøtet på seilet ryker, og det nå løse seilet blafrer høylytt i vinden og gir gjenlyd. Vaktlederne beordrer oss vekk fra dekk. Jeg går inn, og alle de andre følger meg.

 

23.50

Vi kommer opp på dekk til mønstring og ser et hull i skydekket rett over skipet. Jeg har ingen fysisk arbeidsoppgave denne første timen. Derfor setter meg for å se på åpningen over som kun blir større desto lenger jeg ser på den. Det er som i en simulasjon. Fra en stjernehimmel som står stille med litt blafrende stjerner til en stjernehimmel med hundre ganger så mange stjerner som beveger seg delikat etter bølgene. Som om himmelen sitter helt løst og vil falle hvert øyeblikk.