Sanseseilas – Dag 2

Årets kull fra Åsane Folkehøgskole mønstret på det stolte seilskipet Statsraad Lehmkuhl, og la ut på en femdagers seilas over Nordsjøen til Shetland og tilbake. Delt inn i tre vaktlag trosset de vær, vind og komfortsoner. De åtte forfatterspirene på Skriveverkstedet pakket med seg skrivesakene, og satte seg fore å bruke alle sine sanser til å loggføre reisen.

Resultatet er en annerledes og sanselig beskrivelse av seilasen. Her følger andre del av Sanseseilas:

 

DAG 2 – Dagen stormen kom

 

06:21
♪Working four to eight, what a way to make a living♪

 

Skarp og kjølig vind har pisket meg på kinnet under skiftet, men stjernehimmelen har vært utrolig nydelig. Som om noen har drysset små biter av diamanter på en et mørkeblått og luksuriøst fløyelsteppe drapert over oss, det er ubeskrivelig vakkert. Dette er kanskje det beste skiftet av alle faktisk, vi fikk også se en nesten like vakker soloppgang, himmelen ble badet i varme nyanser av oransje, og det var som å være med i en romantisk film.

Trøtt, sliten, men mildt overrasket over hvor hyggelig dette er. Selv om det er rom med komfortabel stillhet der alle beundrer den majestetiske himmelen så er det fortsatt en del folk som pjatter og snakker ilag, som er egentlig ganske koselig og får meg til å føle at jeg er på en skikkelig pirat skute der alle er kompiser og sjø-veteraner som har stått gjennom tykt og tynt. En fin følelse av solidaritet.

 

07:13

Ble vekket av at noen dyttet borti hengekøyen jeg lå i, rundt klokken 7.00. Sengekøyene vugget fra side til side, i takt med bølgene. Bølgene førte til at båten kantret, slik at babord side sto høyere enn styrbord side. Det var umulig å stå støtt, man måtte lene seg til babord når man gikk. Jeg måtte løfte meg ut av hengekøyen. Jeg gikk bort til skapet jeg hadde fått tilegnet, og tok ut toalettvesken. Da jeg var på badet bak i skipet kjente jeg en intens klorinlukt, som brant godt oppi nesen. Jeg røsket tak i en av dørene til toalettet og lente meg over skålen. Det var bare spytt som kom ut.

 

08:12

Kokongene hang på rekke og rad numererte. Han visste nøyaktig hvilken sommerfugl som sov hvor. Det var ikke vanskelig å vite. Han hadde listene, han hadde kontrollen. Dersom en manglet en dag visste han hvor han først skulle lete.

 

11:30

Det er vanskelig å ignorere de anstrengte hostene som kommer fra alle kanter. De få heldige som ikke er døende har tatt på seg jobben som knekkebrød-hentere og hår-holdere når resten ligger på kne. Selv de man knapt har sagt et ord til gir deg medfølende hilsener og “Uff da”. Internatene og gruppene som en gang fantes har blitt visket ut av Nordsjøens piskende vind. Som en reddende engel høres snart den siste vaktklokken. Endelig kan en samle seg lenge nok til å kaste seg opp i hengekøyen. Praten setter i gang igjen, gleden over å få lov til å gå og sove har engasjert det nylig opptrente mannskapet.

 

11:32

Vi hadde meldt oss til å klatre opp fremre stormast, for å sikre det nest øverste seilet på toppen av den. Jeg kunne kjenne pulsen slå raskt i tinningene, på halsen og i armleddene, i det jeg tok på meg klatreutstyret. Hjertet sto i halsen da vi klatret opp på siden av båten. Vi måtte gripe tak i noen stålrør som førte oss opp. Det var to plattformer, en som var omtrent 20 meter over dekk, den andre var rundt 40 meter. Vi måtte tråkke på tau, hard og varm vind rev i kroppene våre. Jeg klamret meg fast i de kalde stengene og tok forsiktige steg etter hvert som jeg løftet meg oppover. Da de største bølgene slo, kjente du rykket i båten, det var lett å miste fotfeste på tauet. Da vi var endelig oppe, skulle vi feste et tau, rundt boret der seilet var. Vi måtte klatre ut, beina mine skalv hele tiden. Så du ned på dekk, så det ut som om skipet sto stille. Du kunne se hvordan det endret retning, i det de største bølgene slo i skipet. Vi skulle sikre det øverste seilet også, men det turte jeg ikke.

 

12:11

Et anstrengt forsøk på å ikke rette blikket mot spyet i renna ender ikke opp i suksess. Frokosten og andre ugjenkjennelige biter blir skylt ned av vannet som skvulper forbi oss. Det er bare begynnelsen på en helt unik bli kjent-lek der man virkelig blir kjent med hverandres innsider. Om man vil la havets horisont hjelpe sjøsyken blir blikket møtt av aggressivt, hvitt skum på tennene til bølgene. De vokser og faller, strekker seg ut og krøller seg sammen,  sekund for sekund virker hver bølge villere enn den forrige.

 

13:04

Det eneste som kommer seg ned halsen den dagen, et tørt knekkebrød. Det smaker som håpet om at det vil roe ned magen og som noe annet enn oppkast for en gangs skyld. Allikevel var det for mye å håpe på, for snart svir halsen av magesyre og tungen har mistet evnen til å skille mellom det som kommer opp og ned.

 

13:42

Vekten av den tunge kroppen lente seg på kanten av skuten. Tyngre enn noen gang. trygghet, skuten holder henne fast. Blikket holdt følge med de nådeløse bølgene som kastet seg mot oss.  Bestemt på å sluke oss, fortære oss. Dra oss ned. Skummet som samlet seg etter en bølges død var modige soldater som fløt videre for så å bli dratt med i den neste. De skilte seg fra havets felleskap. Ikke ekskludert, det var et valg. En følelse av ekstrem spenthet hver gang havet bygget seg opp før et nytt slag dukket opp. Hvor stor ville den bli? Kanskje den ville få viljen sin denne gangen? Kanskje det bare ble til et lite spedbarn som i en beskjeden manér dyttet forsiktig til oss? Drar oss ned?

 

Luften er levende. Den frisker opp lungen hennes. Gjorde svien etter røyen enklere å fordøye. Havet ga henne små dråper i gave. De traff ansiktet gjentatte ganger. De spredte seg rundt om i ansiktet. Et kaldt kyss. Uønsket. Havets kyss var skarpt. Skjærte ansiktet når det traff henne. Små nåler. Kaldt. Forfriskende. Vilt. Iskalde juveler. Tårer. Tenk at det som rant ned bare for noen sekunder siden var en del av noe så stort og mektig. Det føles galt å invitere oss selv hit. Vi er ikke vedkommende her.   

 

14:57

Det føles som havet endelig har roet seg litt her vi sitter, for det eneste jeg hører nå, er refreng og enkelte vers fra diverse sanger. Hverken jeg eller jenta ved siden av meg kan all teksten til Mamma Mia eller Allstar, men det synges av full hals uansett. Alt for å glemme kvalmen og følelsen av å måtte spy i neste sekund. Vi synger med lytte, men svake stemmer. Man kan nesten høre et lite håp i stemmene våre, før det brått stopper opp og en litt mindre vakker lyd kommer ut. “Here we go again”.

 

17:43

Middag frister mindre og mindre for hvert minutt som går, og den varme lukten av mat river litt i nesa i det man beveger seg under dekk. De som ikke våger middag får lukte saltvannet som nærmest flyter gjennom nesa og inn gjennom klærne. Det er kanskje en frisk dusj, men saltet klistrer seg på innsiden av neseborene og blander seg med lukten av størknet oppkast.

 

17:50

Stormen kan kjennes og høres fra alle sider og kanter av skuta. Jeg har problemer med å ligge stille. Sjøsyken har virkelig slått meg ut og nå må jeg kjempe mot skuta som drar meg frem og tilbake. Jeg ligger nede under dekk, men hører fortsatt høye smell som er til å skvette av. Det høres ut som seilene blir slått ihjel av de kraftige vindkastene. Kampen mot vinden og sjøsyken holder meg så fokusert at jeg oppfatter alt jeg hører og kjenner krystallklart. Jeg hører store vannmengder treffe dekk. Lyden er gjentagende, og det er akkurat den samme lyden jeg hører hver gang. Ikke en eneste liten forskjell.

 

17:50

Vinden pisker ikke i ansiktet, den drar over som tusen tørre hender samtidig og moser brillene mot ansiktet. Når jeg åpner munnen slamrer luften inn, det er vanskelig å svelge den, den smaker tørt og salt. Det er rart den er så tørr, når den nettopp svevde over hav.

 

Vinden har monopol på alle lyder, alle stemmer, ringing fra bjeller og knirking i treverket røskes vekk og forsvinner så øret så vidt fanger dem opp. Vinden selv høres ut som en eksplosjon i øret, det er den eneste tilgjengelige lyden, bortsett fra havet selv. Havet beseirer vinden, de veldige bølgene lager konstant lyd mot skroget, hveser som vann i en glovarm stekepanne uten noen gang å stoppe.

 

Bølgene får hele båten til å sjangle, den faste grunnen under beina mine heves og senkes, og det som tidligere gjorde meg svimmel og kvalm er nå standard. Jevnt feier bølgene over kanten på skuta, i en fontene av sjøsprøyt og hav blir dekket vått. Langs overflaten av bølgene, når vinden feier som hardest, dannes furer. Små furer der millioner dråper vann trekkes opp fra havet og danser langs overflaten, de ligner på sandkorn som blåses opp i en ørken. Der og da minner havet om en ørken, brutalt og farlig, men havet er også vakkert i sin tyranni.

 

21:00

Sjøspruten trekker med seg et par kilo salt som etterhvert størkner på huden og etterlater den hvit og skjellete. Det børstes av med en lett hånd, men det setter seg i ullvottene. Saltflakene ligger som snøfnugg på det eneste skillet mellom en kald hånd og den ubarmhjertige vinden. Samtidig som det gjør vondt på kinn og i hals og helt inn til knoklene, er vindkastene et helt unikt tegn på vaskeekte natur. Man må nesten noen nautiske mil ut på sjøen før du innser at det finnes annet på jorda enn storby og betong.