Sanseseilas – Dag 4

Årets kull fra Åsane Folkehøgskole mønstret på det stolte seilskipet Statsraad Lehmkuhl, og la ut på en femdagers seilas over Nordsjøen til Shetland og tilbake. Delt inn i tre vaktlag trosset de vær, vind og komfortsoner. De åtte forfatterspirene på Skriveverkstedet pakket med seg skrivesakene, og satte seg fore å bruke alle sine sanser til å loggføre reisen.

Resultatet er en annerledes og sanselig beskrivelse av seilasen. Her kan du lese del fire av Sanseseilas: Dag 4 – Dagen uten vind

 

DAG 4 – Dagen uten vind

09:37

Under meg er et uendelig mørke. Jeg forsøker å finne refleksjonen min i havet, men det er for urolig. Til venstre kan man skimte Shetland med lange gressdekkede dyner som strekker seg over klippene ned mot havet. Jeg sprer favnet og løfter brystet opp mot himmelen. Jeg nærmest seiler mot skyene i det vinden tar tak og hjelper med det siste stykket forbi Storseilet, forbi storstumpen, store øvre mers, store undre bramseil, tore øvre bramsseil, store undre røyl, og tilslutt forbi store øvre røyl. Under meg nå ligger Statsraad Lehmkuhl og seiler knappe 5 knop ut i mot nordsjøen.

 

10:32

Endelig er det tid for å klatre opp i riggen. Jeg hadde sagt til både meg selv og til venner, før jeg gikk ombord at jeg skulle opp, så nå er det bare å hoppe ut i det og drite i tvilen. Jeg reiser meg opp, henter sikringsselen og steller meg på styrbord side. Stengene på vei opp er harde og kalde. Helt nederst er de tykke og stødige, men jo lenger opp jeg klatrer kjennes de tynne og vinglete. Jeg kommer meg opp til første plattform og må ta tak før jeg klatrer videre. Her har stengene en annen overflate. De er ikke harde og kalde lenger, de er røffe og gnager i hendene mine. Første gangen kjenner jeg det ikke like godt, men etter 40 minutter på toppen og jeg klatrer den siste plattformen ned igjen, kan jeg kjenne håndflatene mine slites på det som føles ut som verdens groveste tau. Men på en eller annen måte, registrerer jeg ikke det før beina mine støter i dekk og hendene er fri.

 

Bilde 6

 

11:40

Smaken av noe søtt får smaksløkene på tungen til å danse en kronglete versjon av tango. Den syrlige smaken som sitter igjen forsvinner gradvis etterhvert som søtheten tar over fullstendig. Så er det neste. Noe bittert, litt syrlig det også, men denne syren er god og saftig ikke minst. Saltet står i god kontrast til de andre smakene. Nå mangler smaken av noe surt og umami så er den fulltallig.

 

13:00

Nå som baugen er vendt tilbake mot Norge har den nylig innlærte seilsjantien ”Leave her Johnny” dukket opp igjen. Litt vemodig sprer småfalske toner seg gjennom skuta og flere blir med etterhvert som refrenget kommer igjen. Én stemme fører an på verset og snart står titalls ungdommer og synger om å forlate skuta. De som tidligere lå lent foroverbøyd over renna sitter nå og ler av hele sitt hjerte over en liten vits. Humøret til de som kjente verst på sjøsyken har steget til nesten normale standarder, ikke lenger nedtrykt av det innestengte livet på havet.

 

15:46

De første dagene på båten var jeg ikke så opptatt av alle rundt meg. Det tror jeg ingen var av de som var sjøsyke og kvalme. Men i dag la jeg merke til et ord. Jeg. Skipet er fullt av mennesker fra hele Norge og mer med. Alle har sin egen måte å snakke på; Jeg, eg, æ, e, i, je og med et par “jag” og “I”. Noen ganger glemmer jeg at Norge er fylt med så mange diverse dialekter.

 

15:59

På dekk er det flere som nyter godværet. Av en eller annen grunn er alle på styrbord side, babord er forlatt, i større eller mindre grupper. En stor sirkel jenter ligger på dekk og hører på musikk, mens andre okkuperer benkene langs midten av skipet. Det høres ord og latter gjennom den stille lufta. Fra de mindre gruppene kommer lange monologer og lange setninger, mens folkene i større grupper kommer med utrop, støt av humor, etterfulgt av latter. Alle stemmene bærer ikke helt til poppen bak i båten, noen ganger plukker jeg opp mørke stemmer, andre ganger lyse, det hender jeg ser lepper bevege seg uten at noen lyd når meg.

 

16:30

En uvant følelse sprer seg nå, det må være sult. Magen klager ikke lenger på bare tanken av å spise, men ber heller å få noe å jobbe med. Rumlingen fremhever hvor tom magen faktisk har blitt, og klokken blir sjekket ofte for å regne ut når det er middag. Blandet med gleden over første dagen man ikke har kastet opp, gjør et måltid på båten nesten fristende. Tiden går sittende på en bunke med oppkveilet tau. Det er overraskende behagelig, tror vi begynner å bli mere hjemme på båten. Typisk at det er dagen før vi kommer tilbake til Bergen.

 

18:05

Sjeldent kan man si man har ligget stille på en seilskute midt ute på Nordsjøen. Solen og en skyfri himmel gjenspeiles i nå glatte bølger. De hvite tennene på bølgene er borte, nå erstattet av speilblanke overflater. I horisonten ser man massive oljeplattformer, som et lite livstegn fra omverdenen. Det gir en gledelig avveksling fra en tom, grå horisont. Er det et skip eller et fly eller en plattform? Ikke alltid like lett å skjelne.

 

18:40

Som belønning for det harde arbeidet vårt har gelé blitt servert i byssa. Få ting gleder en person mer enn søtsaker etter skipsmat i flere dager. Dessertens sukkersøte duft sprer seg fort under dekk og fester seg i klærne til de som kommer opp. Geléen blir slukt med stor vigør og gjør godt for både blodsukker og humør.

 

18:42

Det var dessverre ikke noe vegansk til middagen denne dagen, vegetarianerne fikk eggnudler med forskjellige grønnsaker i en rødaktig saus. Den luktet derimot ganske god, en fin balanse av sødme og varme. De andre fikk tunfisk med grønnsaker som tilbehør. Det endte opp med at de fleste spiste vegetarmaten i stedet. Jeg hadde heldigvis hamstret inn mange ulike nøttebarer, i tillegg til noen tacolefser med gulrot falafel, hummus og mango chutney på Tesco. Dette var en derimot en god kombinasjon av søtt og surt. Jeg hadde kjøpt litt vegansk snop, til å kose meg med utenom, det er jeg veldig glad for. Takk og pris for Tesco, den reddet hjemturen min. Endelig slapp jeg å spise den elendige maten vi fikk på båten.

 

19:20

Noen snakket om at Powerade hjelper etter man har kastet opp, så den blå saften helles gjerne ned. Om det faktisk roer magen eller ikke er ikke så viktig for bare følelsen av å få i seg noe som ikke er vann føles godt. Det er som om smaksløkene utvikler seg på nytt, tar i mot flere smaker enn de har på lenge. Magen klager ikke lenger på å være hverken tom eller full, den er faktisk helt tilpass.

 

20:45

Omtrent 12 stykker av oss på blå vakt sto på det nederste boret oppe i masten, for å feste seilet. Det var åpen himmel, hav så langt man kunne overhodet se, i alle retninger. Det var fullmåne på himmelen. Lyset ble gjenspeilet i havet, og dannet en slags landevei mot månen. Det var veldig beroligende og vakkert.

 

23:07

Er det mulig at en appelsin kan smake så utrolig? Nesten ufattelig. Innsiden av munnen har vært uten frisk smak i alt for lang tid. Hun mistenkte at tungen hadde glemt oppgaven sin. Sluttet å fungere. Det viste seg at den bare trengte en påminnelse på av hva det vil si å føle igjen.