Sanseseilas – Dag 5

Årets kull fra Åsane Folkehøgskole mønstret på det stolte seilskipet Statsraad Lehmkuhl, og la ut på en femdagers seilas over Nordsjøen til Shetland og tilbake. Delt inn i tre vaktlag trosset de vær, vind og komfortsoner. De åtte forfatterspirene på Skriveverkstedet pakket med seg skrivesakene, og satte seg fore å bruke alle sine sanser til å loggføre reisen.

Resultatet er en annerledes og sanselig beskrivelse av seilasen. Her kommer femte og siste del av Sanseseilas: Dag 5 – Dagen vi kom hjem

 

DAG 5 – Dagen vi kom hjem

01:37

Så smått! Haul away! Det kjennes ut som tauet brenner igjennom hendene mine hver gang jeg drar. Det lønner seg visstnok å arbeide uten hansker, noe jeg nå skjønner påfører meg mer smerte enn jeg hadde sett for meg tidligere. Svette og tung pust var det jeg tenkte jeg kom til å se tilbake på i ettertid, men det viser seg at det mest minneverdige av arbeid på skuta ble å kjenne taufibrene skrape håndflaten min mer og mer for hvert drag. Jeg kjente godt på tykkelsen av tauet da det fylte hele hånden min. Det stikker både øverst på tommelen og nederst på lillefingeren. “Kom opp!” hørte jeg, da kunne jeg slippe tauet og hvile de røde hendene mine. Det ble fort den mest gjenkjennelige frasen på hele turen.

 

08:09

I det fjerne, bak tåka, kan man skimte konturen av noe som kan minne om land. Lavmælt jubel høres fra hvitt vaktlag. Selv om de er i full ekstase er de lavmælte med respekt for sine medseilere som ligger under dem og sover. Båten tar seg frem over vant terreng uten problemer. Da det endelig er deres tur til å mønstre av velger de fleste å bli sittende på dekk en liten stund til. Noen for å ta avskjed med båten i disse stille timene før de andre våkner til liv og ødelegger idyllen, og andre for å glede seg over synet av land og vite at de om ikke alt for lang tid kan finne tilbake til en god varm seng.

 

10:01

Ropet om land gjennom disen i det fjerne sprer seg raskt. Man tror ikke helt på det og så skimter man såvidt en fjelltopp på horisonten og håpet vokser til. Vi har (nesten) overlevd turen, og der har vi belønningen. Samtidig ser vi flere og flere fugler som sirkler rundt toppen av mastene, et kjært tegn på at land nærmer seg.

 

11:17

Til tross for at det er starten av september har noen bestemt seg for å synge julesanger. “Det snør, det snør…”, men det gjør det jo ikke. “Bjelleklang, bjelleklang…”, bortsett fra at bjelleklangen er klokkeklang fra vaktklokken. Det er gøy hvordan vi er distrahert nok fra omgivelsene til å komme på tekstene. Jeg merker meg at jeg ikke hører folk som spyr, en fin lyd å ikke høre. Praten har løsnet, og folk er mere avslappet rundt hverandre enn de har vært på lenge. Man blir en helt spesielt type close av å se hverandre spy konstant.

 

15:09

Vi sitter under dekk og nyter det å ikke bli sjøsyke av det. Nesten fremme på land har de servert oss wienerbrød, både med og uten nøtter. Sjeldent sitter man på havet og spiser wienerbrød, men duften bringer tilbake minner om kafébesøk på land og koselige tider med folk man er glad i.  

 

15:56

Vinden finnes ikke, båten gynger så vidt, og jeg merker det ikke uten å tenke over det. Hvor rart er det ikke å ha fast grunn under bena, som ikke lever eller bukter seg?

 

16:00

Til forskjell fra alle andre dager går motoren hele torsdag, fordi det er vindstille. Bak i båten er lyden konstant underliggende, en lyd som ikke fantes da seilene var oppe. Det er en rumling, og den er todelt. Den lysere lyden fra motoren fanges lett opp, den høres ut som en kvern. Under denne rumlingen er en dyp brumming, som om det er et langvarig jordskjelv som trekker skuta framover.

 

18.07

Som veganer fikk vi servert en gryte med grytebønner, forskjellige grønnsaker, tomat og paprika. Det var på et vis, for sterkt, for surt og for salt. Kanskje cayennepepper og chili sto for det sterke, tomatene og paprikaene sto for det sure, og ja de hadde nok tømt en hel bøsse med salt. Det var en forferdelig kombinasjon som førte til at jeg fikk munnsår bak underleppen. Jeg skjønner at de måtte kompensere for de kjedelige grytebønnene som smaker tørt mel, men tror nok de overdrev litt. Jeg tok litt fruktkompott og hermetiske fersken til dessert, i håp om at det skulle få vekk smaken fra middagen. Jeg gledet meg til å komme tilbake til skolen, maten vi fikk der, var et sårt savn.

 

18:54

Etter å ha vært på skolen i noen uker, hadde jeg begynt å bli vant til alt, inkludert den gode maten. Og nå har jeg nok innsett hvor god den faktisk var. For her på skipet, smaker maten bare en ting; en kokk, som sin eneste definisjon av veganmat er salat og kikerter. Var ikke snakk om å fyre opp venstre hjernehalvdel der…

 

19:23

Man er veldig klar til å gå av båten når en ukes klær og eiendeler ligger stappet i en tung bag på ryggen. Som sild i tønne står alle med puter og soveposer under armen, og en varm seng som venter på internatet.