Seiltur til Shetland

Fragmenter av et sanselig seilas, opplevd og beskrevet av mange. Med blandede følelser drar elever og lærere ved Åsane folkehøgskole på seiltokt med skuta Statsraad Lehmkuhl.

 

Vi skal jobbe sammen som medseilere i vaktlag og sove i hengekøyer side ved side. Med andre ord skal vi leve ekstra tett på hverandre i fem dager – i samme båt, på godt og vondt. 

 

Fjorten forfatterspirer fra Skriveverksted-linja har under turen loggført små og store stunder fra livet på skuta. Fjorten historier – samlet til én.

Solnedgang torsdag

Mandag:
13:20

 

Fra innsiden av bussruta, over bygget, får vi vårt første glimt av mastene og seilene på fartøyet vi skal betro.
Rundt hjørnet ligger den. Der ligger den. En følelse av å beskue Colossus of Rhodes.
En takknemlighet gnistrer, men det samme gjør en alarmerende følelse 
av fremmedfrykt som stikker frem både hodet og brodd.

 

14:55
Har nettopp trukket tau. Jeg tror vi snudde litt på fokken hvis jeg har hørt rett. Kjenner litt kramper i musklene i armene. Spesielt øverst ved skuldrene. Går fort over. Kjenner et noe voksaktig belegg i hendene.

Foto: Elisabeth Rafshol

 

16:30
Jeg kommer meg ikke opp i riggen. Ikke tale om. Vi blir ikke engang ordentlig sikret. Det føles ut som om et galt vindpust vil føre til at noen faller på sjøen. Eller kanskje verre, på dekk.

 

16:34
Måpende under blå himmel og brede seil smyger sultne, sjøvante måker seg blant hverandre. Homogent, som en sammenspleiset hvit, 
organisk virvelvind glider de rundt hverandre med kirurgisk presisjon søkende som de alltid gjør etter neste fiskebåt. 
Skuffende nok venter uinteressante og uspiselige nye studenter og fakultet på kanten av kaien. Uanende. 
 

 

18:30

Foto: Elisabeth Rafshol

Melder meg som første til å entre riggen på mitt lag. Vinden river i kroppen, og klatreselen føles som en vits
da jeg er så latterlig klar over at den ikke er god for noen ting før jeg nesten er oppe. 
I øyeblikket hvor jeg skal entre plattformen, henger hele kroppsvekten min etter den ene hånda imens den andre famler desperat etter feste. 
Hjertet banker så hardt at jeg er sikker på de kan høre det helt ned på dekk. 
Magen leker knutemor, halsen har snurpet seg igjen.

 

20:30
Jeg har møtt min reddende ridder. Jeg satt ensom og forlatt utenfor bestikk,
og han erobret de faretruende trappene for å finne meg. Så tilbudte han meg en tyggis mot reisesyke,
og det føltes ut som om han tok fram sverdet, kappet av seg venstrearmen sin og overrakk meg den med sin resterende høyre.

 

20:44
Medseilerne mine minner umiskjennelig mye om de visne,
skrukkete og tynnslitte bursdagsballongene uten futt som henger igjen en uke etter en bursdagsfeiring.

 

21:30
Rundt meg ser jeg elever med krokbøyd rygg og tomme blikk, som vekker sterke assosiasjoner til tiggere der de sitter og tviholder på koppene sine.

 

22:00
Spydde i en av de hvite rørene man skulle spy i, og på grunn av motvind fikk jeg halvparten i retur.

 

22:00
Dette er forferdelig. Kulden er intens, bølgene mer intense. Jeg sitter ved en av benkene i båten og ser utover menneskene som ligger strødd rundt på dekk. Oppkastlyder kommer på løpende bånd. Jeg hater oppkast og holder hendene over ørene som to konkylier. Rart, hvordan de fleste legger konkylier over ørene for å nyte lyden av hav. Jeg gjør det motsatte. Prøver å stenge det ute. Jeg holder meg for ørene konstant det neste kvarteret. Dette blir en lang, lang vakt. 

 

22:00 
Medelev; «Hvordan går det?»
Jeg skviser frem et smil og må anstrenge meg for å rive fingeren løs fra de andre fingrene til en halvhjertet «tommel opp».
Men jeg føler meg som en sokk som ramler fra side til side i en vaskemaskin som kun går halve runden rundt, og aldri stopper.

 

23:00
Mørket gjør alle ansiktsløse. Stjernene maler den svarte himmelen. Folk spyr i renna, med brekningslyder som kan gjøre selv de friske dårlig. 

 

23:03
Jeg sitter på en kasse oppe på dekk, under en oransje livredningsbåt. Fire gutter går forbi, de leter etter en som er for sen til sin vakt. Bak på styrbord side skinner noen lys i ulik grad av styrke langs med horisonten, og bak dem igjen ser jeg noe som ligner på konturene av land. Lufta er rå, og alt man kan høre er bølgeskvulp, brusing i seilene, og brekningslyder. Jeg er kald på beina etter å ha undervurdert min egen kroppsvarmekapasitet og tatt på for lite klær. Den tørre ettersmaken av lyse havreknekkebrød gir ikke slipp, og lukta av salt treverk og oppkast river i nesa. 

 

23:04
Det er mørkt. Vinden uler i mastene over meg. Foran er det bare hav, mørkt og stort. Stjernene lyser som små prikker på den svarte himmelen. Bølgene risler mot spissen av skipet. Vi rir på bølgene. Vannet samler seg og slår mot spissen av skipet. Opp, og så ned igjen. Det skaper en følelse av å kjøre over en veldig høy fartsdump.

 

23:10
Våknet etter å ha duppet av i hengekøya. De sa at man ikke kjente båten bevege seg når man var i hengekøye, men det er løgn. Jeg kjenner jeg blir tyngre og lettere når båten går opp og ned. Jeg kjenner nabokøya gni mot ryggen min i takt med skipet. Jeg kjenner jeg ligger i oppoverbakke, så i nedoverbakke. Sjøen skvulper mot båten.  

 

23:15
Det var kaldere ute i nordsjøen enn det jeg hadde forventet, noe som høres dumt ut, men til mitt forsvar var jeg allerede kledd i fire gensere av ulike tykkelser. Jeg krabbet opp trappen fra banjeren og idet jeg tok det siste steget ut døra ble jeg omsluttet av mørket. Jeg var blind i flere minutter, kunne ikke skimte en eneste skikkelse. Blikket vendte seg etter hvert til mørket. Over hele dekket lå det strødd mennesker i sitt eget spy.

 

Tirsdag :

Avslapping i hengekøya Foto: Eline Standal Pladsen

 

00:00
Det er så mange som er sjøsyke her oppe på dekk. I mørket ser det ut som om vi er omringet av døde. Vi får håpe det går over for de.

 

12:12
Det er første gang på lenge at jeg spiser honeypuffs. Det er aller første gangen jeg spiser det i 20 graders helning.

 

13:00
Kald vind. Det klirrer i klatreselene til de som skal opp i riggen. Ser på vannet, og båtens bevegelse i forhold. Den steiler, den kneler og vugger

 

13:03
Jeg føler meg faktisk litt kvalm, men jeg er sikker på at dersom jeg går opp på dekk igjen så vil den følelsen forsvinne. Det er stille, men en svak «hmm» lyd høres her nede i byssa. Et ul. During. Det går opp og ned hele tiden. Ned. Opp. Rundt. Rundt

 

13:17
Mønstrer av kl. 12:08 etter en firetimers vakt, sliten etter lite søvn og hardt arbeid. Hendene mine er såre og ryggen vond. Jeg går rett for å spise lunsj, og rundt ett tar jeg meg en glovarm dusj. Videre henter jeg en kopp varm te med honning og sitron. Teen brenner velkjent nedover halsen min, og et øyeblikk glemmer jeg hvor i verden jeg befinner meg. Til slutt døser jeg av i byssa med bitende tesmak i munnen og småprat som surrer i bakgrunnen mens veggene gynger fra side til side rundt meg. 

Foto: Eline Standal Pladsen

 

20:20 
Tåken omringer skuta. Det er umulig å se hva som skjuler seg fire-fem meter ut i fra skipets kanter. Seilene står stille, den sterke vinden har forsvunnet, og det er ingen lyd i fra havet annet enn noen svake bølgeslag som treffer skuta. Båten står stille på vann, og oppe i riggen fester de seilene. 

 

21:58
Jeg tviholder øynene på klokken. Jeg står på rorvakt frem til klokken 22.00. Nummer 35 og jeg, nummer 34, har byttet på å stå ved roret. Han står ved roret nå. Det er iskaldt. Sjøsyken har lagt seg for de fleste. Kun en person står og gynger ved spyhjørnet i båten. Jeg har pakket på meg fire gensere og fire bukser, likevel kan det ikke redde meg fra kulden.

 

22:00
Jeg vil hjem.

 

Onsdag:

Morgengry utenfor Shetland Foto: Eline Standal Pladsen

 

06:37
Jeg har fått en god natts søvn. Var våken allerede klokken 0530. Jeg stod opp, og gikk opp til dekk. Den fuktige morgenlufta fyller nesa med en mild lukt av lakk og gammel vassen tang og tare. Seilene er tatt ned, og vi skvalper rolig utenfor destinasjonen vår, Shetland. 

 

06:55 
Snorking fra køya ved siden av. Dagslys kommer inn fra vinduet og kaster lange skygger fra skruene i taket.

 

07:00
Vi på blått vaktlag våkner til lyden av Oves stemme. Han har skrudd på lysene, og bæljer nå blidt og bestemt ut at vi må stå opp, for det er snart frokost og vi må få pakket ned hengekøyene og ryddet før vi kan spise. Overraskende uthvilt, litt forvirret og med et gnagsår på hælen klyver jeg ut av den klamme soveposen. Den tette lufta her inne er preget av våt ull, svette, kaffe og morgenånder. Praten øker parallelt med at folk kvikner til, og snart sitter vi bøyd over frokosten, spente med tanken på at vi snart skal få sette beina på land igjen. 

 

08:04
Shetland begynner å omringe båten. Motoren durer. Driver oss framover og inn mot land. Berg med store sletter omringer oss. Grønt og flatt. Ingen trær. Murhus dukker opp, flere og flere. Grå steiner som er satt sammen. Uvant for oss norske som har trehus. Det er grått og kaldt, men likevel ikke regn. Gåsehud.

 

09:30
Vi fikk sette første ben på land. Der dro jeg og mine gode venner å så oss rundt før vi skulle på busstur. Det første vi gjorde var jo så klart å lete etter skotske godterier. Vi bare gikk rundt i byen og stortrivdes.

Utenfor Sumburgh Lighthouse Foto: Elisabeth Rafshol

 

10:30
 Da klokka slår halv skulle vi på sightseeing. Et av stedene vi skulle stoppe var på et utkikkstårn som ble brukt under andre verdenskrig. Der lo vi med nye venner og nye interne vitser som riding på en spekkhogger.

 

17:55
Sitter nede i banjeren. Man kan høre svake summinger av samtaler som holdes oppe på dekk. Her nede hører man lyden av tallerkener som stables, og klingelydene fra knivene og gaflene som kastes i bestikk-kurven. Man kan fremdeles kjenne lukten av fisken som ble servert til middag.

 

19:00
Da konserten startet, danset jeg og en del andre elever, det var ganske moro. Jeg hadde et teppe rundt meg som jeg hadde brakt med på turen og danset i det så jeg skilte meg litt ut fra de andre.

 

20:00
Jeg er utslitt. Jeg har aldri danset så mye før! Men det var veldig gøy, da!

Dansing til live folkemusikk på skuta onsdag kveld. Foto: Elisabeth Rafshol

 

Torsdag:

 

Blindpassasjeren Jack Sparrow Foto: Elisabeth Rafshol

Blindpassasjeren Jack Sparrow
Foto: Elisabeth Rafshol

13:50
Ser en liten fugl. Har vi fått en blindpassasjer fra Norge? Det er fire dager siden han sist så land. Han er gulbrun med noen svarte flekker og striper.  Og litt fluffy. Han hører ikke hjemme her midt ute på Nordsjøen. En liten, uerfaren landkrabbe på eventyr i ukjente farvann. Alene, men i godt selskap. Ser blindpassasjeren haugen med knekkebrødsmuler som strøs ved siden av han? Vi døper ham Jack Sparrow.

 

16:05
Da mitt vaktskift kom hørte jeg rykter om at de skulle åpne seilene på baugspydet. Jeg hoppet av glede. Det var det første jeg hadde spurte om når jeg gikk om bord var om vi fikk gå på spissen og nå fikk jeg endelig sjansen. Da jeg tok en skritt nærmere spydet kom nervene fram. Med hvert skritt jeg tok ut mot spydet kjente jeg adrenalin slå inn. Jeg og en annen på min vakt løsnet tauet som holdte seilet. Desto lengre ut vi gikk ble tauet kranglete og gjorde det vanskeligere å løsne. Kampen mot balansen og tauet var stor, men jeg overlevde. 

Uttøying og Yoga torsdag ettermiddag Foto: Christoffer L. Hallan

 

22:30
Skipet står på skrå. Babord side er så langt nede mot havoverflaten at man sitter med en liten frykt for at vann skal komme om bord. Det er fullmåne, stjernehimmel og alle seil er reist. Havet slår mot skipssiden når skuta baner seg vei gjennom bølgene. 

 

23:00
Jeg vil hjem.

 

Fredag:

 

00:00
Skyfri? Himmel. En full eller nesten full måne skinner nok til at jeg kan se ting. Det er noen stjerner over mastene, men ikke like mange som burde være der. Kanskje det er skyer i veien.

 

14:30
Jeg håper Jack Sparrow hadde det bra i sin siste stund.

 

16:39
Det er middagstid. Det er høyt volum på banjeren, bestikk som treffer porselen og utslitte ungdom som hiver i seg svineskinke med en kraftig fettrand og stekte poteter. En eim av svett og fuktig ullundertøy forteller at det er siste dag av et fantastisk seilas. 

På utkikkspost Foto: Elisabeth Rafshol

17:00

Diplomutdeling står for tur – har frem til nå sittet noen timer foran på baugen av båten med noen venner og spist

Foto: Edvin Myhren

Statsråd Lehmkuhls stolte kaptein. Foto: Edvin Myhren

boller og drukket kaffe. Vi blir kalt inn til samling i byssa, hvor kapteinen først sier noen ord om reisa, før han får oss alle med på en allsang. Han har på seg en blå uniform, er tynn i håret og ansiktet er solbrunt, og han snakker med en tydelig stemme.  Han virker opptatt av å ha kontakt med alle medseilerne, og flytter blikket konstant mens han prater – hver setning deles opp av at han vender hodet fra en side til en annen. Deretter leser Cato opp hver enkelt medseiler – elev som lærer -, og deler ut diplom, pass og merke. Vi er alle slitne, svette og har noen småskader og blåmerker, men stemningen er likevel på topp.   

 

17:03
Jeg vil ikke hjem.

 

17:16
Norsk land flyter mot oss. Hus i mange farger. Solen står høyt på himmelen og varmer oss. Motordur. Latter, prat. Noen setter i gang en sjanti. Stemningen er lettere. Snart er vi hjemme igjen.

 

17:30
Solbrente kinn etter en hel dag med venting på dekk. Gleden sprer seg blant elevene etter synet av gjenkjennelig land, Bergen.