Vi er kommet godt i gang med skoleåret, og på Bergen travpark har elevene kommet godt inn i rutinene. Hester skal stelles, kjøres og rides. Disse stolte dyrene er egentlig akkurat like «tam» som enhver annen hest (dvs mange påstår at travhester er bedre oppdratt, og ikke redd for så mye). De elsker å bli stelt, leiet en tur og ellers puslet med. Dette skjønte årets elever fort, og det største problemet man som lærer har er å få elevene med seg tilbake til skolen etter endt skoledag. Dette kalles et luksusproblem, og det fine er jo at de er hjertelig velkommen til å bli værende 🙂
Torsdagskveldene (vanligvis) er det travløp, og da er det en ivrig flokk elever som følger med «sin» hest. Veldig spennende når man ser resultatet av alt arbeidet man har lagt ned i hesten, og det morsomste er egentlig å se hvor fornøyd hestene er. Om noen skulle tro at travhester jages rundt banen, og slaktes når de ikke springer fort nok, ja –  så tar de veldig feil. Disse hestene er født til å konkurrere, de elsker det. Det er en nesten magisk følelse når de setter halen i været, legger seg på bittet og langer ut i noen mektige steg. Man blir nærmest ett med hesten.
På travbanen går alt på hestens premisser; trening, stell, fôr, massasje, kiropraktor, veterinær, osv. Man kunne fortsatt og ramse opp. Når man kjører intervalltrening én dag er det ikke fordi vi gjerne har mest lyst til det i dag, det er fordi hesten trenger det i dag. Hver hest har sitt eget tilpassede treningsopplegg. Hvis derimot hesten viser at den ikke er helt i form, ja da venter man til dagen etter. Alfa og omega er at hesten trives. Den må like treningen. Marit Bjørgen skjønner at hun må trene både styrke og kondisjon, det gjør ikke hesten. Den kan ikke legge opp sitt eget treningsprogram. Den skjønner ikke at intervalltrening er med på å utvikle styrke, muskler og kondisjon, og at farten er et resultat av dette. Men den skjønner om den gjør ting den liker. Dette er det vår jobb å få til. Vi må behandle hesten på en slik måte at den trives, blir trygg på seg selv, ikke har vondt noen steder og får det den trenger av alt fra mat til stell og pleie. Da er grunnlaget der for å få frem en vinner, og tro meg – hestene elsker det. Enhver som har betraktet en hest som seiersdefilerer ser det. Man trenger ikke være hverken dyretolk eller ha spesiell god kontakt med engler for å se stoltheten i hestens øyne.