Prosjekt (b)logg – Skriveverkstedet

 

Den andre september mønstra alle elever og lærere fra Åsane folkehøgskole som medseilere på seilskuta Statsraad Lehmkuhl. Vi ble delt inn i tre vaktlag ­- rødt, hvitt og blått ­- og skulle være med på å føre skipet hele veien over Nordsjøen, til Shetland. Skriveverksted­et, seksten elever, utstyrte seg med penn og notatbok i praktisk lommeformat, og loggførte turen fra start til slutt. Det var del én av vårt første fellesprosjekt, Prosjekt (b)logg.​ Tilbake på skolen, mens vi gikk fiskebein på en bakke som ennå gynga, tok vi fatt på fase to; å sveise sammen seksten forskjellige stemmer og perspektiver til ett produkt. Det er dette produktet vi nå har gleden av å vise deg.

 

Dag 1: Stille før stormen

12:00 – Hadde ankommet båten og hadde en uggen følelse i mageregionen. Min debut på en seilskute. Hadde blandede forventinger, men at jeg kom til å bli sjøsjuk en eller annen gang i løpet av turen var nesten garantert på forhånd.

13:00 – Båten forlot kaia og jeg hadde ennå ikke rukket å bli sjøsjuk.

13:15​ – Vi fikk utdelt hengekøyer og skapnøkler. De fleste var gira på å begynne turen, men et par fryktet allerede at de kom til å bli sjøsyke.

14:39 – På båten der jeg speidet etter sjøfugler som var min oppgave i denne loggskrivinga kunne jeg observere tre havsuler og femten måker.

15:00 – Vi fikk servert skillingsboller og kaffe. Det var veldig godt.

17:00​ – Da var det lapskaus til middag og sjokoladepudding til dessert. Jeg forsynte meg godt.

17.07​ – Hvit vakt entrer riggen allerede, før vi har fått hengekøyene våre, eller tildelt eget skap. Innføringen er kjapp, og går mer ut på om sikkerhetsselen sitter ordentlig på enn hvordan og til hva den egentlig skal brukes, det tar vi som det kommer; og klatringen skal foregå med hendene om de nedadgående tauene, ikke i de horisontale som i en stige.

Det er få som ikke prøver, og alle tar seg god tid til å bli kjent med de svaiende tauene. Etterhvert er det min tur. De fleste er allerede nede, og jeg kan klatre uavbrutt. Sola varmer sterkt inn fra øst, men den er ikke videre plagsom. Vi kan ikke bruke hansker i riggen, og da er det greit at vinden bare så vidt rusker i klær og hår.

Høydeskrekken tar ikke overhånd så lenge blikket er festet på plattformen ovenfor, den jeg skal klatre over. At det skal skje og hva det egentlig innebærer går ikke helt opp for meg før lærlingen som skal veilede beina mine ber meg om å feste sikkerhetssela, den som ikke harv ært tatt i bruk før nå. Jeg fester den; begynner å klatre i plattformens underside, og strekker meg etter gitteret på utsiden, over plattformen. Kroppen stivner i det jeg innser at jeg i et øyeblikk vil kun henge etter denne ene hånda; den tida det tar for den andre hånda å følge etter og lirke beina ut av tauverket under. Det hjelper ikke å tenke, kroppen reagerer bare, og jeg er så mektig klar over nøyaktig hvor jeg er nå, til tross for sikkerhetssela. Så er jeg over. Og høydeskrekk er ingenting med fast grunn under føttene.

dag 1 - 17.07dag 1 - 17.07 (2)

17:15 – Ein liten gjeng ligg på dekk og slappar av. Sola strålar frå himmelen. Fjorden skvulpar roleg mot båten. Akkurat no skjer det ingenting. Akkurat no kan vi berre ligge og døse i solskinet utan bekymringar.

18:22 – Observerte fire måker.

18:37​ – Noen så seg svimle på de høye mastene og andre beundret landskapet vi seilte ifra, men vi hadde også de som festet blikket på mannskapet. ”Jeg har en greie for sjømenn, ass”, hørtes i lufta like etter en av matroslærlingene passerte. Der var temaet for praten satt.

21:28 – Ein elev byrjar allereie å bli veldig frustrert over at han ikkje får lov til å synge shantiar høgt på dekk fordi folk søv. Han og eg har ei lav, men veldig dramatisk framføring av hallelujah, og det hjelp vist litt.

 

Dag 2: Ragnarokk til sjøs

00.05 – Bølgene begynner å ta seg opp når jeg omsider er ferdig på blå kveldsvakt – de bryter mot båtsidene i stadig stridere kast. Nattehimmelen er ikke blå, men grå og uhåndgripelig på grunn av det tykke skydekket, og jeg som flere andre vakler ned de bratte trappene fra dekk, med halvlukkede øyne og stive skuldre. Lydene fra skipet, knirking av tau og brytende bølger, inkludert våre egne tunge fottrinn og hviskende bevegelser, virker illevarslende i den tunge stillheten som svøper de gyngende røde og rosa hengekøyene i skjønn forening.

Jeg bruker lang tid på å komme meg gjennom de to fellesrommene til toalettet. På badet er det kø. I forsøket på å pusse tenner effektivt pusser jeg dem hardere og mer brutalt enn jeg noen gang har gjort før, og med det kjenner jeg at armene mine skjelver – skjelver med etterdønningene fra å anstrenge muskler jeg ikke visste jeg hadde. Jeg hører svak blafring da to av vaskene blir stengt av, og minnes tykke, raspende tau, en uforståelig danske med blodsprengte øyne, kollektiv forvirring over kommandoer, og mantraen: «En, to, tre, hiv!»

Ti minutter senere stirrer jeg inn i siden på hengekøya, venter på søvn, lukker øynene med ujevne mellomrom, vrir ankelen, snufser, hoster, finner en okei stilling og stilner. Men så tenker jeg. Og hjertet hamrer. Og magen knyter seg. Og halsen klør. Jeg er helt alene, jeg venter og venter og venter og venter. Og så hoster jeg, og jeg er sikker på at nå skjer det, nå skjer det, å herregud nå skjer det.

Likevel blir jeg liggende litt til, for jeg er alltid usikker, alltid tvilende, på om tankene mine i slike situasjoner faktisk representerer virkeligheten.

Kan være, tenker jeg, at jeg bare er kvalm. Jeg har tatt alle mulige forhåndsregler; tablettene og armbåndene og konstant tilstedeværelse på dekk ­ jeg er ikke sjøsyk, men jeg tenker; ikke spy, ikke spy, ikke spy, jeg vil ikke spy, jeg kan ikke spy.

Og så springer jeg, vaklende, fremdeles nølende, men propellert av paranoia og angst. Og halsen snurper seg sammen som om den er betent og magen velter seg og hodet svømmer og summer og stikker, og ryggen verker og øynene svir. Men på badet skjer det ingenting. Jeg er ikke sjøsyk. Jeg kan ikke være det. Jeg har lært at sjøsyke antakeligvis er genetisk. Bestefedrene mine var begge sjømenn, og her står jeg, vill i blikket og med hjertet, ikke magesyren, i halsen. Jeg tusler tilbake til sovesalen og slenger meg i soveposen, som er blitt kald, og skjelver og skjelver og skjelver, som er en god nok distraksjon til at jeg sovner.

00:08 – Etter vekking en halvtime før vaktskifte og en mønstring hvor sjømennene leste opp feil vakt, fikk vi gå og ta nattmat i byssa som besto av brød med smørepålegg og kaffe og te. Månen lyste klart og ga gjenskinn i vannet og lyste opp de store skyene som var på himmelen. Fordi de hadde lest feil vakt ble jeg og en annen spurt om å ha ror­vakt, men jeg var der bare lenge nok til å få opplæring før den som egentlig skulle ha vakten kom og avløste meg. Senere var det ny mønstring. Det ble mye sitting og venting fram til kvart på to da vi ble vist ruta brannvakten skulle gå. Vi måtte være stille under dekk og kunne ikke gå alle stedene siden folk sov.

00:11 – Eg kjem ned til hengekøyene for å legga meg. Eg er stuptrøtt og rusler halvvegs i søvne bort til skapet for å ta av meg jakka og skoene. Det er mørkt i banjeren fordi dei fleste andre har alt lagt seg, me skal tross alt på om berre fira timar. Når yttertøyet er av finn dei trøtte beina mine vegen til der eg hang opp hengekøya mi. Eg hugser plassen godt, men dobbelsjekker likevel nummeret på kroken den heng frå, 113 ­ det same som nummeret til ambulansen. Når eg kjem bort til køya er eg heilt klar for å klatra oppi og legga meg, men der ligg det alt nokon. Eg er passe forvirra og ser opp på kroken igjen. Jo, det er mi køye, og et blondt hovud stikk opp frå soveposen. Nett då går ein av mannskapet forbi, og trøtt og forvirra huker eg tak i han og mumler “unskyld, men det ligg nokon i køya mi.” Guten viser lite forståing for ein enkel og trøtt sjel, og ber meg byrskt om å berre vekke ho. Eg lurer på om det ikkje er betre å berre legga meg på ein benk, men ho har jo soveposen min… Forsiktig beveger eg meg bort til køya igjen. Ei hand dulter beskjedent borti den sovande og eg seier med lav og litt brydd stemma: “Unnskyld, eg trur dette er mi køye.” Den ikkje lenger sovande jenta unskylder seg, og seier nokon låg i hennar køye, så ho tok ei ledig ei. Eg forstår jo dette godt, og hadde sikkert gjort det same sjølv vist det hadde vore ei ledig køye der. Jenta er grei då, og forlet køya mi utan å klage. Endeleg kjem eg meg oppi soveposen, som no er god og varm. No kan eg endeleg sova. Eg får eit par herlege stille minutter i hengekøya før mitt stakkarslege forsøk på søvn blir avbrutt.

Ein gut tek seg forbi køya mi. Det er greit, han er stille og han må jo få legga seg, han óg. Det er berre det at han stopper mellom mi køye og nabokøya, der det og ligg nokon. Eg tar meg sjølv i å håpa vedkommande flytter seg frå køya hans utan protest sånn at eg får sova. Men han vekker ho ikkje. Han berre går igjen. Dette er eg godt nøgd med, no får eg sikkert sova. Men gleda er kortlevd. Snart er han tilbake med ein lærar. Han peiker bort mot køya det gjeld og dei går begge bort dit. Læraren vekker ho som søv der.

“Han seier dette er hans køye, du må flytte deg”, lyd læraren si dempa stemme.

Som svar kjem det eit grynt. Ho som søv er tydeleg misnøgd med denne påstanden og ho insisterer på at nei, dette er hennar køye og hennar sovepose.

Diskusjonen går, fram og tilbake med læraren som mellommann, eller kvinne får ein vel seia. Dei to snakker aldri direkte til ein annan.

Etter mange lange minutter går læraren og guten vekk. Men eg vågar ikkje håpe det er over endo. Frustrert snur min trøtte kropp på seg i køya medan eg venter på at guten skal komma tilbake. Det gjer han, men han har med seg ein sovepose og går rett forbi oss. Nabohengekøyedramaet er tydeligvis over og eg kan endelig krølla meg saman i fosterstilling og sovna.

01:07 – Trøtt prat over krusene. Damp stiger opp med kaffelukta, stiger opp og vekker oss, vekker oss til bølger mot baugen, vinden i seila, stjernehimmelen og månen som gjør sjøen til dansende sølv. Gå sidelengs med ustø bein i mørket, klær knitrer, øynene famler enda, må ikke snuble over tau.

Vi er kalde, snufser, men har kaffe. Vi har kaffe og hverandre og et mannskap som har gjort dette før.

03:00 – Den siste timen av rød vakt ble det betydelig mer sjø. Bølgene ble større og større. Vi begynte å sette opp et par seil før hvitt vaktlag tok over. Det virket ikke som om de var veldig forberedt på så store bølger ettersom de fleste så veldig dårlige ut.

03:30 – Fyrste møte med nordsjøen for kvit vakt. Etter ei altfor kort natt vart vi vekte. Tida for ein fredeleg reise var over. Bølgjene kasta oss fram og tilbake, det var ei utfordring å kome seg ut av hengekøya utan å treffe golvet med hovudet fyrst. Så var det å hive på seg det ein hadde av varme kle og dra seg opp på dekk for mønstring. Når​a​lle på kvit vakt var komne opp, fekk raud vakt gå av og leggje seg att. Allereie var ein god del av vaktlaget byrja å bleikne i andleta. Det var sett fram brød og pålegg i byssa, men tilbodet frista ikkje dei fleste. Takk og lov for den grønne renna på begge sider av skipet, alltid i nærleiken når ein fekk behov for han. Ein etter ein seig vaktlaget saman på benkane og ønskte at vakta snart skulle vere over.

04:07 – Jeg går å legger meg i hengekøya og bruker resten av natta på å prøve og sove, noe som viste seg å være lettere sagt enn gjort. Jeg syntes hengekøyene var veldig behagelige, men helt forferdelig å faktisk sove i. Det endte opp med at jeg lå våken i tre timer før jeg klarte å få en times søvn, men som tidligere nevnt var hengekøyene veldig behagelige å ligge i så jeg hadde ingen ønsker om å forlate den en eneste gang i løpet av de tre timene.

04:30 – Røft hav, og en overvekt av slitne og sjøsyke mennesker på dekk. Blek i ansiktet og sittende på en tønne, rekker en medelev brannvakt­prosedyren i form av en rød mappe over til meg og ber meg om å ta over. Den natta går jeg tre brannvakter og løper med knekkebrød og vann til de som måtte trenge det. Sjøsyke fra et utenfraperspektiv ser helt jævlig ut.

Framme i baugen spør jeg rutinemessig om noen på utkikksvakta er dårlige, og kanskje kunne trenge hjelp. “Klein?” gjentar en medelev forarget og fester blikket stivt på meg for første gang under samtalen, mens hun tviholder om baugspydets underside. “Spurte du om me var kleine?” Forundret svarer jeg at ja det var nettopp det jeg sa, og i ett øyeblikk lurer jeg på om sjøsyken ikke er tilstedeværende i det hele tatt, eller om hun på noen som helst måte er skamfull. Vi ser på hverandre, jeg gjentar ordet tydelig, jeg kommer med en alternativ versjon; og det går med ett opp for begge to hva betydningen egentlig var og hvor feilen lå, og jeg ender opp med å like dialekt­fenomenet enda bedre.

05:00​ – Som om det å bli vekket halv fire for å arbeide ikke er nok i seg selv, ble vi skylt over av den største bølgen av alle, nemlig sjøsyke. Etter mønstringen kunne en finne bortimot alle medseilerne strødd langs spyrenna, og gårsdagens begeistring kom opp sammen med gårsdagens middag. En eviglang time inn i vakta hørtes det ”Kan vi gå og legge oss nå?” og samtlige jamret i enighet mellom brekningene.

05:20 – Det er verken tid eller krefter å spare, for klokka ti på halv seks blir fire utslitte ungdommer fra hvit vakt dratt med på en oppdagelsesreise for å skrubbe, vaske, rense, slepe, spyle og pusse den mørkeste mannehulen på hele det mørklagte skipet, nemlig toalettet. Alt som ikke er av en skinnende blank hvit rennende ren farge blir skrubbet og slept fra de grålige firkantene på det støvete men samtidig glatte badegulv til absolutt alt av porselen.

Heldigvis! Takk det flyvende spagettimonsteret! For de fire enda mer utslitte og nærmest håpløse unge reiser seg høyt og tappert fordi, lysegule, mørkerøde ikke totalt blinde farger har lagt seg som et belte langs den endeløse kysten i den fjerne horisonten på noen bittesmå men egentlig gigantiske puter, de svever på himmelen og gror til de vokser seg store, større, størst, det lysegule blir til oransje og det mørkerøde får en beroligende rose rosa. Klokken er ti på seks.

06:32 – Skipet kringer. Det kringer i takt med vinden, i takt med sjøen. Treverket knirker. I takt med vinden, i takt med sjøen. Mennesker ligger på dekk. Vi fryser og sover.

06:37 – Skipet kringer. Sjøsprøyt. Spy.

Mannskapet hopper sikk­sakk over oss og ler.

07:00 – Fyrste soloppgang på Statraad Lemkuhl. Det er noko heilt spesielt med soloppgang og stemninga som fylgjer han. Men når ein seglar rett vest og sola står opp i aust, må ein ta ein seriøs vurdering på om det er verdt å forlate renna for å gå heilt akter på skipet og oppleve at sola bryt horisonten. Denne morgonen tok var det få som tok denne risken.

07:04 – Da dukker den knallgule sirkelen av stekende glede opp og blender oss alle med blikket vendt. Lyset fortsetter å vandre som en evig vei langs de minimale bølgene fra sola til Lehmkuhl. Ingen rykker seg, ingen gjør annet enn å observere bølgene forlate stien og omvendt.

07:13 – Hvaler. Disse edle, majestetiske skapningene, som, hvis verden hadde vært rettferdig, skulle ha fløyet frie og lykkelige over en varm himmel, men som, av en for oss uviss grunn, har blitt dømt til å for alltid leve der nede i det flytende mørket, syngende på sine melankolske klagesanger.

Jeg har drømt om dem lenge, men nå, når et par hvalrygger blir observert fra utkikksposten, ligger jeg og sover. Søvnen, drømmenes fengsel.

07:47 – Trøtt og sjøsyk morgenstemning i spisesalen der Blå vakt sover i det alle pakker ned køyene på vår første hele dag til sjøs. Det blåser en frisk vind i det jeg kommer opp på dekk og jeg går opp på babord side. Skipet har lagt seg over i vinden og ruller med bølgene, jeg kan se at baugspydet går i en sirkelbevegelse der fremme. Allerede ligger folk på rekke og rad på dekk og er sjøsyke. Selv flyktet jeg fra banjeren der jeg sov rett etter at jeg sto opp. På dekk er jeg helt frisk. Vinden er kald og lukter av sjø, og det er bra, for folk spyr i rennesteinen rett som det er. Jeg mener å huske at førstestyrmannen sa det var storm her ute i går eller forgårs og at det var derfor vi brukte hele natta ut fjorden, det kan sikkert stemme, jeg tror dette er stormdønninger. Havet har en mørk blågrå farge i sola. Jeg står ved ripa, setter sjøbein og ser utover. Hakkete horisont og bølger i alle høyder som ruller over dønningene i en vinkel. Bølger og dønninger har ikke samme retning.

08:20​ – Frokost. Den består i all hovedsak av brødskiver, med knekkebrød eller frokostblanding til de som var interessert i det. Jeg tok bare en liten runde med brødskiver.

09:00​ – Et par skritt ut på dekk og frykten slo inn for fullt. Dekket ble raskt fargerikt mens ansiktene ble bleke og magene tomme. Dagen gikk i ett, mannskapet brukte mye av tiden på rengjøring. Et par prøvende skritt fra de sjøsyke og dekket ble igjen fargerikt. De få som var friske gikk rundt med knekkebrød og vann.

09:25 – Etter å ha ligget våken i en time med like mye søvn måtte jeg innse at slaget var tapt, og ganske uggen av mangel på søvn krabbet jeg ut av sengen hvor jeg fort oppdaget at store bølger ikke ville hjelpe med å føle meg bedre. På dekk var det sol og så godt som ingen skyer på himmelen. Hele dekket var fullt av dårlige medelever. Det var nesten ikke plass å gå, og bølgene gjorde det å ikke tråkke på medelever vanskelig og alt jeg ville var å legge meg ned sammen med dem, noe jeg også gjorde.

12:00 – Midt ute blant oljerigger og fjerne plattformer seiler vi, med flesteparten av mannskapet totalt satt ute av spill. Mot slutten av blå vakt står to jenter på utkikk, begge friske og relativt raske. Den ene er designert posten sin mens den andre har tatt over for en tredje tilstede, som ligger nedfor på baugen med en venninne, utkjørt, kvalm. De to friske leter og leter etter arbeid, etter noe å plinge på, men ser kun blått hav, blå himmel, gul sol. Etter en stund kommer det en måke. Og en til. Og enda en. Og to til. Og de to jentene undrer lattermildt, hva i all verden gjør de her ute? De skimter en annen fugl også, en med grasiøse, nesten umerkelige vingeslag, som seiler mye mer elegant enn det vi gjør på bølgene. Og de to lurer hvor de alle kom fra, hva de alle skal, og hvor de ender opp hen når de omsider ikke kan skimtes mer.

13:03​ – Jeg kommer opp trappen i en tiltåket tilstand ­ Ibuxen tar feberens plass. Folk ligger strødd på dørken i fosterstilling. Katastrofekonnotasjonene som følger av synet leder tankene til Middelhavets samtidige, men betydelig mer brutale sjøreiser. Imens går mannskapet verdensvant rundt med vannslange for å fjerne restene av frokost og magesyre.

dag 2 - 13.03dag 2 - 13.03 (2)

 

 

14:20 – Lunsj. Den bestod av brødskiver.

15:30 – Endelig åpnet skipets tax­free, også lokalt kalt “Slappen”. Køen ble lang, og folk ble for seine tilbake til mønstringene sine. Irriterte elever. Potetgull og sjokolade stod høyt oppe på ønskelistene. Ganske mange endte vel opp med å angre på mengden da alt kom opp igjen i løpet av kvelden.

16:00 – Under dekk kjennes bølgene bedre, men også verre. Mye, mye verre ­ jeg skjønner endelig hvorfor de syke skal oppholde seg på dekk. Mannskapet, som vi nå heter og er, kan finnes hovedsaklig på dekk, i sola og varmen og kvalmen. Men noen få, enten modige eller dumme, oppholder seg rundt spisesalene under dekk, sovende på sofaer, hviskende i klynger, snufsende og fæle alle mann. Mageinnholdet velter og kastes rundt omkring i takt med båten som likeens blir kastet rundt av havet, det mektige, ubarmhjertige farvannet uten ende og uten begynnelse. Det er vel ikke mulig for båten å velte. Nei, det kan den ikke. Eller?

16:52­ – Jeg var sjøsjuk og kvalm og kunne ikke annet enn å se utover havet, med unntak av et par konversasjoner. Jeg satte meg på dekk på babord side siden det var på det tidspunktet det var mest fordelaktig av meg å sitte der på grunn av min gryende sjøsjuke. I løpet av vakten observerte jeg 13 havsuler og 17 måker.

17:00 – Bølgene er høye, og får det store seilskipet til å vugge og rulle over bølgene. Med et raskt overblikk kan jeg fort se at omtrent 80%, en god blanding av elever og lærere, henger over den grønne renna hvor frokost og lunsj velter ut. Mange har lagt seg langflate på dekk og prøver å få kontroll over den opprørske magen. Det setter en stor demper for stemninga, men samtidig kan jeg føle de medfølende blikkene på meg og på andre. Vi alle får en klapp på skulderen, oppmuntrende ord og en kopp med vann i hånden. Av folk vi allerede kjenner og av andre vi ikke har snakket så mye med før.

17:20 – Middag. Pasta på menyen.

20:23 – Endelig spyr jeg. Ved siden av meg står ei fra samme vakt som meg, husker ikke navnet, men nå står vi her og spyr sammen, bøyd over søppeltønna under dekk.

 

Dag 3: Fast grunn gynger også

05:00 – Brannvakt nummer fire. Denne er dog frivillig; tilfeldig satt opp. Vi behøver ikke å stå opp før klokka sju i dag, men det er en stadig fordel å være oppe før de fleste andre, og kaoset er en realitet nedenunder i dørken. I tillegg er det brannvaktens oppgave å vekke alle andre; en handling som foretas med maskert brysk stemme og en nådeløs bruk av lysbryteren over hengekøyene. Jeg løper opp mot dekk igjen idet kjedereaksjonen av våkne mennesker er et faktum og ingen kan klandre vekkeklokka.

06:15 – Fredag morgen stod jeg opp ekstra tidlig. Vi alle hadde fått fri fra nattevaktene våre for å være opplagte til dagen på land. Jeg trakk på meg en tykk bukse, ullgenseren min og den nye gule regnjakken og ruslet opp på dekk til den kjølige, salte sjølufta. Oppe på baugen blåste det godt rundt ørene mens jeg lengtet etter å se hvaler, og ikke minst etter å se land! Mørke skyer og duskregn kom og gikk. Havhester gled elegant over vannflatene rundt skipet, mens havsulene stupte hurtig ned og opp av sjøen på jakt etter frokost.

Endelig, klokken 06:45 engelsk tid, kunne man se konturer av klipper komme til syne i den disige og grå horisonten. Endelig var Shetlandsøyene i sikte og innenfor rekkevidde!

06:56 – Folk har endelig rullet seg ut av køyene. Frokosten blir dekket på. Synet får noen til å gulpe, med gårsdagens spymaraton i bakhodet, mens det får andres mager til å rumle. Følelsen av å bli tatt vare på sitter fortsatt igjen i kroppen fra i går. Det er mange som har spurt meg og andre om vi føler oss bedre og om det er noe vi trenger. Vi er svært opptatte av å ta være på hverandre, og selv sitter jeg med en følelse av at denne seilturen vil påvirke oss alle til å ta mer hensyn og passe mer på.

08:20 – Den tredje dagen var det brødskiver og diverse til frokost.

09:44​ – Ett kvarter før ankomsten til Shetland; bølgene hadde roet seg, land var i sikte. Drømmen om stillestående bakke var nær og humøret steg innad gruppa. Enkelte hadde likevel funnet den sykdomsbefengte turen akkurat litt ​for røff. ”Hva gjør du?” sa en og tittet over skulderen på den andre. ”Du ser ikke på flybilletter hjem fra Shetland?” ble det spurt, halvt ment som spøk, halvt sagt i sjokk. ”Jo, det gjør jeg,” var svaret, bestemt tone og slitne øyne. Til tross fortvilelsen ble vi like mange medseilere på tur tilbake til Bergen, da 7000 kroner var en høy pris å betale for å slippe unna sjøsyken.

dag 3 - 09.44dag 3 - 09.44 (2)

10:00 – Klokken er ni – britisk tid -­ og vi ankommer Shetland. Mannskapet var veldig klare på at vi opererte med britisk tid idet vi la til kai og norsk tid idet vi var på sjøen, mange har begynt å bli kvitt sjøsyken og vaktlagene er ikke fullt så nedslitte lengre. Vi går i land og de fleste går raskt av sted til de nærmeste butikkene.

11:02 – Jeg sitter ved midtgangen. Hører den stødige bussduren. Menneskestemmer, lave, positive, støttes opp av jevnlig snufsing og host. Guiden prater engelsk med shetlandsk aksent over mikrofonanlegget. Lytter med et halvt øre, mens jeg ser forbi han som var heldig og fikk vindusplassen, han som dupper av nå, ser forbi han og ut.

Der: grønne sletter og slakke bakker. Tuer, mosedekka stein, blomster du vanligvis forbinder med høyfjellet. Sildrende, syngende bekker. Sauer. Mange, mange sauer. Shetlandsponnier, et par islandshester. Ingen fjell, bare bakketopper som mykt synker ned i små daler. Tåka, den kjemper mot vinden, finner plass mellom de sporadiske husene, finner plass rundt sauene, finner plass nede i dalen. Tåka, den visker vekk utsikten. Men jeg trenger ikke utsikten for å se at dette landskapet, dette hardføre, ugjestmilde, kalde og forblåste landskapet, jeg trenger ikke utsikten for å se at dette landskapet lever. Og at det er vakkert.

12:00 – Jeg spiste pizza i tolv­tida på et sted i Shetland som het Paparazzi.

14:21 – Byen Lerwick står i stil til været – den er grå. Grå bygninger av mur og betong, bebodd av mennesker med en særegen grålig hudfarge, liggende under et teppe av grå skyer. Til og med de grønne slettene utenfor den bittelille byen er badet i en døsig grå tåke. Hva faen gjør vi her? Forventningene, den sitrende følelsen av at vi får være med på noe annerledes, av å i ett og et halvt døgn har seilt over sjøen til et obskurt, øde øysamfunn – kanskje en for folk flest uoppdaget, bortgjemt perle ­ går sakte men sikkert over i frustrasjon. Det er vel en grunn til at det ikke settes opp charterturer hit for 299,­ hver vei, tross alt. Vi trasker rundt i de få, smale gatene som utgjør sentrum av byen. I det som må kunne kalles hovedgata har noen forsøkt å bryte opp den grå stemningen med noen malplasserte vimpler i spreke partyfarger, en ironisk detalj i den ellers totale mangelen på feststemning. Det kan i det hele tatt virke som om ankomsten vår har fordoblet folketallet i byen; på vandringen møter vi først og fremst andre elever somlende rundt i små grupper på utkikk etter suvernirer laget av den berømte shetlandsullen.

Vi er sultne. Bortsett fra shetlandsull fra shetlandssau, shetlandsponnier og alle andre tilsynelatende hverdagslige dyr man setter «shetland­» foran, er det den lokale fast food­delikatessen fish & chips («Fisk og potetgull, er du serr?») vi forbinder med øya. Vi bestemmer oss for å gå etter lukta, og det tar ikke lang tid før vi finner en forsamling av kjente fjes foran et fettluktende lite gatekjøkken nede ved brygga. En og annen gjeng med lokale skolebarn med karakteristisk britisk utseende blander seg i køen som, etter trengselen i de tette lokalene å dømme, er sesongens lengste. Vi kikker nervøst på hverandre – hva sier man egentlig? Tar de kort? Hvor mye koster det?

«One regular fish and chips, please», stotrer jeg til den middelaldrende damen bak disken.

Med bred skotsk aksent ber hun om seks pund, jeg tenker det er dyrt, men fem minutter senere står jeg med en papptallerken innrullet i gråpapir i hendene, og jeg forstår at prisen samsvarer med porsjonsstørrelsen. Skulle ha spleisa med noen. Fisken er dynka i salt og eddik, chipsene ser hverken bedre eller verre ut enn dem man får på McDonald’s der hjemme, bare doble i størrelsen. Den enslige plastgaffelen som generøst nok ble inkludert i prisen viser seg som et dårlig egnet redskap til oppgaven det er å dele fisken i tyggevennlige biter. Jeg stikker gaffelen i munnen, tygger omtenksomt for å ikke gå glipp av en eneste nyanse av dette erkebritiske herremåltidet. Jeg ser på de andre med et flatt, likegyldig ansikt. Om den stakkars fisken bukket under for forventningspresset, eller om den bare hadde en dårlig dag, vites ikke, men om ikke direkte skuffende, utmerket den seg ikke heller som noen sensasjonell smaksopplevelse. Skulle den være en farge ville den nok være grå. Vi trasker videre ­ motløse, men stappmette ­ mens vi innser at folk faktisk lever her. At de trasker i disse gatene hver dag. At de vokser opp her, jobber her, dør her. At de antakeligvis har det ganske bra. Og at de faktisk liker fish & chips.

Et kort øyeblikk bryter en solstråle gjennom skydekket og faller over ansiktene våre. Ah, Shetland.

priya

15:00 – Det var eit par triste dagar der lysta etter mat var forsvunnen. Men når vi var komne til Shetland og hadde vore på fastland eit par timar, byrja matlysta å kome tilbake att. Då passa det perfekt å gå inn på ein søt liten kafe, få varmen i seg og sjå ut på dei som gjekk fram og tilbake i handlegata. Aldri har karamellbrownies og kakao smakt så godt.

17:20 – Fiskekaker med plumpudding til dessert.

19:00 – Ein sliten gjeng på fire kjem endeleg fram til den lokale Tesco­en etter ei jakt på omlag ein time. Turen burde eigentleg tatt tjue minutter. Når me omsider har komme inn på supermarkedet som er betraktelig større enn andre butikkar i dette vesle landet, men mindre enn dei Tescoane eg har vore på før, byrjer ei jakt på noko som kan etast. På vegen får me med oss pennar, godteri, litt mat og ein pakke med fire shot glas i fine fargar.

20:04 – Vi befant oss nede i banjeren og denne gang ikke for å trykke i oss mat som senere ville pryde dekket. I ett hjørne hadde tre ungdommer plassert stoler og notestativ. Alle, i overkant av 100 elever og lærere, samlet for å lytte til ett lokalt band. En blanding av keltisk og norsk folkemusikk kjennetegner øyas musikkliv, hadde vi blitt fortalt. Nå skulle vi få høre. Musikerne introduserte seg selv på tykk Shetlandsdialekt. De satte i gang. Raskt, friskt, vakkert. Det ljomet under dekk. En lek mellom pianoklang og felestryk og trekkspilltone. Etter å ha vandret i grå gater under grått himmeldekke med grå sinn ble verden plutselig malt i regnbuens farger.

20:05 – En av lærerene tok initiativet til å ta på seg danseskoene, en av elevene tok mot til seg og ble med, etter hvert kom flere opp og danset til blandingen av keltisk og norsk musikk som er komponentene i Shetlands musikken.

20:15 – Imens slabbedaskene later seg på båten med potetgull i høyre hånd og cola i venstre drar tre energiske sprekinger ut i det åpne ukjente landet ingen ser ut til å bry seg om. Langt og lenge har blitt gått men til slutt finner de verdens ende. Det øde var ikke så ukjent lenger.

Solnedgangen kommer halv ni og svever over den altfor grønne sauesletta og gjør at det grå kan oppleves som litt mer levende.

Tangbelagte trapper blir funnet på Twageos. Det er glatt, skremmende og farlig men turen fortsetter nedover langs fjellet. Det blir observert en Shetlandsfisker på en høy plattform. Alle ble enige om at det føltes som et utdrag fra Discovery Channel. Fiskeren går etterhvert bort og de tre ble igjen enige om at der vil de gå. Ti over halv ni er føttene plantet på den godt belagte plattformen, det blir sett noe lite og svart i det fjerne. Det er noe levende, det blir kjapt til syne at vesenet er en sel og ikke bare en, men fem. Det første som dukker opp i tankene er at vi ikke er på akvariet i Bergen, dette er seler vi har funnet, ikke betalt for.

Vi drasset oss opp de glatte trappene, forbi de eldgamle husene, vi var utmattet. Det var mørkt og skipet ble funnet slik det var forlatt. Da vi hadde etterlatt oss navnlappene hørte vi full fest og vi følte oss hjemme.

22:00 – Den briljante ideen ­ å dra til den lokale Tescoen klokka ti om kvelden ­ synes mindre ideell ettersom nattemørket tykner om gjengen på seks. Langs gatene i Lerwick, under gatelamper ­ som også fremstår som miniatyrer som det meste annet på denne forblåste øya ­ viser Google Maps veien framover. Vi ser nærmest ingen, eller noe utenfor haloen av sjokkgult gatelampene danner. Vi så for oss at dette skulle ta rundt tjue minutter. Vi går en omvei, så går vi beint på, og imponerende nok tar det oss bare en halvtime.

Planen i utgangspunktet var å dra på sightseeing, til den nærmeste brochen som ligger rett ved Tesco. Planen er ikke gjennomtenkt, og den tårnlignende konstruksjonen er beskyttet av et lavt sauegjerde og en stengt port. Vi bestemmer oss for at det ikke er verdt bryet eller den risikoen det er å skulle fremstå som ignorante turister om noen skulle være så uheldige å vade rett ut i lochen eller om det faktisk er sau utplassert på beite her.

Nattas ekspedisjon ender opp på gulvet til inngangen på Tesco med kalde smørbrød og pastasalater. Og det hele, i grellt butikklys, fremstår faktisk som lystig i sammenligning med den bitende vinden og regnet utenfor som har formet denne øya.

22:22​ – «Are you shtaying at the tall­ship over there?» En mann, en galning om en skulle ta påkledningen i betraktning – t­skjorte der vi har femten lag ull – sjangler bort til oss og peker mot havna med ustødig hånd. I den andre holder han en ølflaske. Han gir oss nummeret sitt og inviterer seg selv til å spille sekkepipe for oss i morgen tidlig klokka sju. Så det finnes altså gjestfrihet her også.

 

Dag 4: For det var bølger og det var Postafen

08:20 – Den fjerde dagen var det fortsatt brødskiver og diverse til frokost.

09:57 – Svisj, svusj, mennesker beveger seg. Skipet kringer, bølgene slår. I lufta: stemmer, snufs, saltvann og kaffe. Sterke rop, kommandoer gjennom vinden, en fløyte, skipet kringer, alle prøver å holde balansen, for vi må dra i tauene.

09:59 – Skipet kringer. Det kringer faen meg alltid. Vi drar i tauene og spyr.

12:38 – «What should we do with a drunken sailor?» En gruppe i underkant av ti mennesker står i ring på dekk og synger og danser. Den verste sjøsyken er borte, nå er det kulda som må ut av kroppen. Spredd på benker sitter en håndfull forfrosne tilskuere. Noen synger svakt med, andre tvinger fram et skjevt smil. «Shave his belly with a rusty razor». Sjøens bevegelser innvirker på kroppens bevegelser og gjør dem ustabile og urytmiske. Skulle trodd vi var drunken sailors alle mann.

13:02​ – Bølgene bygger seg opp og blir store bevegende fjell som treffer oss alle på dekk.

14:20 – Brødskiver til lunsj.

14:24 – Overdøvende vind. Bølgene: høye, harde. Verden prøver å slå oss overende, men vi fortsetter, på kraftløse bein fortsetter vi, klamrer oss til sikkerhetstauene, glir på glatt dekk, kan ikke slippe, roper, ler, spyr og fortsetter.

Fortsetter fram, i vinden, på sjøen, i livet, fortsetter fram.

14:40 – Vi fikk virkelig kjenne på bølgene i dag. På et tidspunkt lå skipet så skrått at det virket som om vi skulle velte over. Vi klamret oss fast og ramlet omkring, og så kom det kalde vannet sprutende over rekka. Høye hyl kunne høres godt over hele skipet. Vi som satt bøyevakt bare lo.

14:50 – De 3 første satt i taxfree køen, for de ville ikke bli forsinket. Den lengre køen hadde krasjet med hvit sin vakt.

16:00 – Skipet ruller på bølgene. Utkikk har vorte flytta frå baugen til akter. Skipet vinglar fram og tilbake og ein må stå med breie bein for å ikkje sjølv rulle rundt på dekk. Gjennom båten går det tauliner som ein kan følgje for å ikkje falle. Å sjå etter noko som ikkje er der, medan vinden røskar i kroppen og ein heile tida må jobbe for å halde seg stødig, er ei heilt ny oppleving.

dag 4 - 16.00

17:20 – Det var kylling til middag. Til dessert var det gelé.

16:45 – D​et var kun på vaktene på dagen jeg hadde ambisjoner om å se sjøfugler. Kunne observere nitten måker og to havsuler.

20:33 –

Strange

How reassuring the

Deep swells

Endless grey hills

Rising to mountains, their tops

Shatter and fall

Turn to green glass

Mist and foam

Fading

While the ship sails

Crests each wave

Descends, plowing

Keel charting

The course she holds

With the wind

Low bass, high whistle

Howling through the ropes

Driving the ship

Solid

Riding the North Sea home

21:55 – Køyene er på ingen måte direkte ubehagelige, men umulig å sovne i om en ikke er riktig trøtt, jeg er sliten, og forskjellen har gjort seg gjeldende på denne turen.

En time går. Noen nevner ordet nattmat ute i kafeteriaen fra en nærliggende køye med en hviskende røst. Ideen er overveldende tiltalende. Jeg velter meg ut av køya og følger etter jentene i naboykøyene over banjeren på sokkelestene. Det er ingen mat servert i noen kafeteria, noe jeg også var fullstendig klar over i utgangspunktet, men håpefull stod opp for. Oppfinnsomt nok fortsetter vi opp til byssa og finner et par brødskiver og te stående fremme. Jeg ender opp nedenunder igjen og spiller kort med sjøsyke fra rød vakt som har søkt tilflukt i kafeteriaen. Underveis øyner de brødskiva skeptisk.

 

Dag 5: “It’s time for us to leave her”

00:00 – Den siste nattevakten var fantastisk. Stemningen på rødt lag var lett og lystig. Det var ikke så mye å gjøre bortsett fra de faste postene og litt undervisning, så vi sang og fortalte gåter og vitser under delvis skyfri himmel, måneskinn og stjerneskudd. Til tross for mange bølgete netter og mye sykdom var de fleste fjes muntre, rødlette og smilende.

00:11 – Siste vaktnatt. Blå vakt skulle ha møtt opp for over elleve minutter siden, men det mangler to personer. Ingen får gå før alle er på plass, og irritasjonen sprer seg. Flere er gretne og mange gjesper og prøver å klø søvnen ut av øynene. I natt er det høye bølger. Folk blir ustabile, og vi faller alle på hverandre. Det var bare det som skulle toppe kvelden. Ingen står som de skal i rekkene, det er kaldt og det er mørkt. Nå vil vi bare legge oss.

00:25​ – Men så skjer det. Det som kanskje alle ombord har håpet på hele turen, høydepunktet, vendepunktet, hva enn det kalles. Skyene er borte, som om de aldri var der, som om noen plukket dem bort. Vi står under en helt klar, mørkeblå himmel fasettert med millionvis av blinkende, ikke lenger så beskjedne men for alltid ydmyke stjerner. Synet gjør nesten opp for slitet med å holde seg fast i sikkerhetstauene som konstant blir dratt ned, som gjør dominoeffekten av maratonsnubling mulig. “Det ser jo’kke virkelig ut engang,” sier en jente med blikket vendt opp, og hun snubler i et nytt bølgekast, og jeg faller bakover, inn i gutten bak meg. Jeg vet ikke hvem. Jeg finner ikke rekka mi, ansiktene er usynlige, stemmene nesten overdøvet av knirkende skip og hylende bølger. Og jeg er enig. Jeg husker da vi ennå ikke hadde reist, på morgenen, da vi hørte på monologen om bobler. Og jeg skjønner det. Vi er i en boble, og himmelen virker så mye nærmere og så mye mer fantastisk nå, selv om øynene mine svir som om de har opplevd sterk sol, selv om jeg er krumbøyd med hundrevis av knuter langs skuldrene mine, selv om jeg har sett himmelen mange ganger. Og turen er endelig verdt det.

01:00 – Vi sitter sammenpresset fem stykker på en benk. Humøret og stemningen er på topp og stjernene skinner over hodene våre. Vi synger alle sangene vi kan som ikke allerede er sunget på skipet, inkludert noen selvlagede shanti, og da vi tar en kort pause kommer en av det faste mannskapet og ber oss om å fortsette.

03:17​ – Ingenting i sikte. Verden er delt i to. Grått, svart. En såvidt krummet linje strekker så langt jeg kan se, vakker som bare det naturlige, evige kan være. Under: vann. Over: luft. Det vi trenger, i aller minste forstand, for å overleve. Skjønt, det kan bli for mye av det gode – vannet der nede ser ikke særlig vennlig ut. Jeg er bøyevakt. Jeg sitter alene, helt akterut, og skal passe på at ingen faller overbord. Ned i dypet, kulden, mørket. Med et kraftig vindkast, etterfulgt av en stor bølge, kan du forsvinne – fra ett sekund til et annet er du borte, som om du aldri hadde eksistert, ingen vet at du er der nede, under overflaten, at du desperat prøver å stikke hodet over horisonten for å gjenopprette den naturlige balansen mellom luften og vannet. Under: vann. Over: luft. Sjømannslivet kan være brutalt. Til slutt tar kulda overhånd, musklene og blodårene fryser, du blir du bare en gjenstand, underlagt bølgene og strømmenes vilje, på lik linje med plastflasker, containere og knekte planker, langt der borte, usynlig i mørket. Men det er altså jeg som skal redde deg. Det skal nok gå fint, om jeg først får øye på deg. Nattesynet mitt er ikke mye å skryte av, og min eneste lyskilde er månens speiling av sola. Den finnes altså ennå, et sted, rundt forbi enden av verden. Tidligere på dagen hadde jeg vært oppe og klatra i riggen, og det slo meg hvor mye nærmere havdypet føltes høyt der oppe, stående på en skjelvende vaier mens skipet krenget heftig fra side til side, enn her nede på dekk. Jeg ser opp på mesanmasten, videre til stormasten og til fokkmasten helt der fremme i baugen. Ingen der. Det skal nok gå fint.

04:22 – En trainee viste oss oppholdsrommet til kapteinen for dem uten vakt. Det var visstnok det fineste rommet på hele skipet.

06:01 – Solen skimtes

06:28 – Rosagul, oransje farget himmel.

07:00 – Siste soloppgang på Statsraad Lehmkuhl. Der er ei stor forandring mellom fyrste og siste nattevakt. Denne morgonen er det ingen som ligg ved renna, ingen som må tvinge i seg små bitar med knekkebrød. Denne morgonen får alle som ønsker det sett soloppgangen. Eg står der og ser utover havet idet sola bryt horisonten. Det treff meg at det er under tolv timar til ferda er over. Sjølv om det er stiv kuling og kulda bit litt, minnast eg reisa med sine opp­ og nedturar. Eg gledar meg til å kome tilbake til Åsane folkehøgskule, samtidig som eg gruar meg til turen er over.

dag 5 - 07.00

08:00 – På den femte dagen var det brødskiver og diverse til frokost.

12:00 – Vi kom oss helskinnet over den urolige Nordsjøen på vei hjem igjen, og de fleste holdt seg friske! Da rød vakt gikk på var vi kommet oss inn i fjorden. Bølgene var små, vinden var svak og det var tid for å beslå de store seilene. Tid for klatring!

Trippende av spenning og nervøsitet smøg vi oss inn i sikkerhetsselene, oppmuntret av at vi slapp unna vaskejobbene under dekk. Tjue meter opp mot den stekende solen skulle vi. Opp i mastene. Ut på stagene. Opp å balansere på en tynn wire. Over kaldt, brusende vann. Sikret med en enslig karabinkrok. For et kick!

Mange har utfordret seg selv, og overvunnet store og små frykter. En utrolig mestringsfølelse.

15:20 – Så var det middag med skinkestek og is til dessert. Så det var det vi ble servert på Statsraad Lemkuhl. Det ble servert ganske mye god mat der, som jeg klarte å presse i meg, selv om jeg ble veldig sjøsyk.

16:16​ – Observerte seksten måker og åtte havsuler. Bevegde meg rundt omkring på dekk for å dempe stemningen og skiftet mellom personene jeg konverserte med som de skulle være bøyer og jeg en alpinist.

18:00 – To timer før tidligere planlagt tid, er vi i Norge igjen. Mange føler ennå at de svaier idet de prøvende setter føttene på norsk jord. Litt frustrasjon fra enkelte kommer i form av klaging over at vi må gjennom tollen når vi ikke har handlet drikke eller mat med oss hjem. Søvnen overtar nesten alle sammen og flere sovner når de har satt seg på bussen som frakter oss tilbake til skolen, selv om vi er av båten er det flere som føler at de svaier hit og dit når de etterhvert har lagt seg til rette i sengene sine.

Leave her, Johnny, leave her

Oh, leave her, Johnny, leave her

For the voyage is done and the winds do blow

And it’s time for us to leave her