Alt er vanskelig å prosessere når man står midt oppi det. Slik er der når du møter nye folk, møter en ny situasjon, eller møter et nytt land. Det er derfor veldig vanskelig å beskrive India etter bare seks dager i dette landet. Men jeg skal gjøre mitt beste.

Det viktigste vi har lært her er at ingenting går etter planen. Plutselig er du i er nytt strøk i en ukjent by, sammen med folk som knapt kan et ord engelsk. Høres skummelt ut? Egentlig ikke. Det vakre ved dette, er at man lærer seg å stole så fullt og helt på mennesker du møtte for første gang bare en time tidligere. Og at folk flest bortimot alltid vil deg vel.

Det første som møtte oss da vi kom ut av flyplassen klokka 0400 på onsdag, var en fuktig og halvvarm bris med lukter vi ikke helt kunne tyde. Dette etterfulgt av to sjåfører fra APSA, som uten problemer lempet tretten 20kg tunge kofferter/bagger på minibusstaket. Dette kombinert med ubegrenset gjestfrihet og vennlighet, var en optimal velkomst for tretten slitne nordmenn på tur. Vi ble kjørt til hver våre sovesaler for å få ut litt jetlag. Det tok i alle fall ikke så lang tid før alle hadde sovnet. Den påfølgende dagen gikk med til å bli kjent med vertsfamiliene våre.
Første natten i et fremmed land som snart skal bli et nytt hjem.

Første natten i et fremmed land som snart skal bli et nytt hjem.


Vi bor to og to hos en indisk familie her i to uker, og tar del i deres hverdag. Alle vertsfamiliene er folk som jobber for APSA. Hyggelige og imøtekommende mennesker som åpner sine hjem for forvirrede sjeler i et nytt land. Hvis noen skulle være bekymret for vår sikkerhet, så tror jeg ikke det finnes en tryggere måte enn dette å oppleve India på. Det unike med denne ordningen er at vi alle får ganske forskjellige opplevelser av samme tur. Samtidig er flere av vertsmødrene og vertsfedrene på fornavn med hele gruppen vår. Det er ikke noen tvil om at vi er veldig velkomne her!

Videre fulgte fire dager med orientering og informasjon om APSA. Vi fikk høre om Dream School, barnehjemmet Nammane, yrkesskole, krisetelefon, og mye mye mer. Vi har lært at APSA er involvert i langt flere prosjekter enn hva vi først trodde, og de har ekstremt gode resultater. En ansatt på yrkesskolen fortalte at i en gruppe på ti elever, hadde syv stk fått jobb allerede en uke etter endt undervisning. Det er en utrolig bra statistikk.
Dere foreldre som leser dette er sikkert spent på hvordan vi elevene har det. Jeg kan jo strengt tatt bare snakke for meg selv, men ut ifra stemningen i gruppa å dømme, har alle det ganske kult her. Ingen av oss har fått matforgiftning eller annen magetrøbbel så langt heller, og vi krysser fingrene for at det fortsetter. Apropos mat, så får vi servert herremåltider minst tre ganger daglig. Smaksløkene koser seg gløgg. 

For å oppsummere det hele, kan jeg bare si at Bangalore har vist seg fra sin beste side så langt. Selv om ting er uforutsigbart og sjelden går etter planen, der det mye sjarm ved det. Etter vi spurte om strømbrudd er vanlig etter vårt første, ble vi fortalt: «This is India, you guys!» Og vi lever godt med det.

Tekst: Maria Ulvin Halvorsen

India 2016

På besøk hos APSA sitt barnehjem i Bangalore.

På besøk hos APSA sitt barnehjem, Nammane, i Bangalore.

 

Ingen elever går mett i seng når de er tatt under vingen til de indiske vertsfamiliene.

Ingen elever går sulten i seng når de er tatt under vingen til de indiske vertsfamiliene.

En hvil i skyggen utenfor Drømmeskolen til APSA.

En hvil i skyggen utenfor Drømmeskolen til APSA.

Dina og Mathias i sine nye indiska klesdrakter.

Dina og Mathias i sine nye indiske klesdrakter.