Vi kjører en trang minibuss langs trange veier i en trang dal. All bagasjen er slengt i en haug på taket og festet med tau, vi sitter inne og glaner mens små blikkskur suser forbi med ujevne mellomrom. I svingene blir vi forbikjørt av stappfulle busser der opp mot halvparten av passasjerene klamrer seg fast til taket.

Explore Nepal 2015 (10)Tenk at dette har funnes hele tiden. Tenk at mens vi akte ned bakken i barnehagen med kjæledress på, mens vi spilte Call of Duty i sjuende klasse, mens vi konfirmerte oss og fikk 20.000 i gave, mens vi klagde over hvor jævla mye vi hadde å gjøre, mens vi bekymret oss for hva vi skulle ha på oss eller hvem hun søte i parallellklassen likte, mens vi ventet på helgen eller på sommeren da vi endelig skulle være frie – mens vi ventet på å bli eldre – tenk at dette var her hele tiden. At menneskene vi ser sittende langs veien har levd her. Gjemt seg bort og ikke sagt noe som helst til oss. Hva er det de har drevet med? Hvordan har de endt opp her, akkurat her, ved dette treet, ved denne elva, langs denne veien, akkurat nå, i det vi, 14 intetanende nordmenn og vårt nepalesiske reisefølge, møter blikket deres i et halvt sekund? Jeg ser en gammel dame, hun har kroket rygg, dype rynker, og fra et bånd rundt pannen bærer hun en kurv med høy, omtrent like stor som henne selv. Jeg vil stoppe bussen, jeg vil gå av, gå bort til henne og møte de slitne, svarte øynene, spørre henne: «Hva gjorde du den dagen jeg lærte meg å sykle? Når var det du fikk det arret på armen? Hva har skjedd med deg? Hvilket liv har du levd?»

Men vi kjører videre. Vi kjører fra Kathmandu, Nepals hovedstad, til Pokhara, lenger vest i landet, der vi etter seks timer i bussen skal slå oss ned for å dagen etter begynne å gå oppover i Himalaya. Det virker usannsynlig at vi barehar vært her i tre dager – for vi har inntrykk for flere uker, men alt er i fortfilm uten noen mulighet for å pause, spole tilbake. På samme måte som landskapet vi kjører gjennom er dekket av et lag av smog som hindrer utsikten, er minnene tåkete. Jeg tenker tilbake på jentene på barnehjemmet – det var bare i går kveld! – blomsterkranser, leker, latter, det spontane ravepartyet. Jentene som måtte ha øvd i flere uker på framvisningen sin av nepalesiske sanger og danser, og vi som, på godt norsk vis, svarer med klein allsang av «Per Spelmann» og «Hode, skulder, kne og tå». Hva er det jeg drev med hjemme i Norge mens de var her og øvde for oss?

Dahl-bathMen minnene kan ikke bearbeides nå, snart befinner vi oss i en liten landsby liggende i en skråning 1400 meter over havet. Vi spiller fotball med barna (Nepal knuser overraskende nok det norske stjernelaget), vi betaler 80 rupees for en Coca-Cola fra naboens kjeller, vi får servert den lokale delikatessen dahl-bhat til middag. Hva gjør de i Norge nå?

 

Åsane folkehøgskole på tur i NepalOm kvelden inviterer de lokale til fest – for som de sier: «Our guest are god». En del av de eldre lukter sprit og vi blir vist en rekke evigvarende og helt identiske danser, men stemningen er god – det klappes og hoies. Guidene våre lager grimaser når vi lar dem prøve ekte norsk snus for første gang, og en insisterer på at han skal skaffe oss weed i morgen, selv om vi hardt prøver å kommunisere at vi er på skoletur og at slikt er strengt forbudt.
Etterhvert blir vi dratt med i dansen, føler oss dumme og hvite, men de ler av oss og vi ler med. Én fistpumper mens han hopper og skriker «This is how we dance in Norway!». Kulturutveksling.

Etterhvert går solen ned, festen dør ut, ingen lyd, ingen strøm, bekmørkt. Jeg ligger på en steinhard madrass i et miniatyrrom. Snorking gjennom veggen, tung pust. Tenk at dette finnes, tenker jeg. Tenk at det fortsatt kommer til å være der, selv når vi har dratt.
Kommer de til å tro på at vi finnes der fortsatt, langt borte, blant snø og mørke, villaer og flatskjermer? Kommer de til å tenke på oss, kommer de til å lure på hva vi gjør?

Jeg vet i hvert fall nå, jeg vet at det finnes et land – fattig men stolt, med fjell, spisse og vakre, veier, smale og hullete, og et folk, prøvet, men varme. Og jeg vet, at mens jeg sitter i Norge og skriver dette, så danser de.
Av Håvard Røsæg – Elev på Skriveverksted 15/16

Explore Nepal 2015 (16)     Explore Nepal 2015 (11)    Explore Nepal 2015 (9)