Elevene på Åsane Folkehøgskole satte seil mot Shetland mandag 10. september. Vi på Skriveverkstedet hadde fått i oppdrag å føre logg underveis. Vi skulle ta i bruk sansene våre for å beskrive hvordan livet på de sju hav egentlig er. Dagene var lange og innholdsrike, og etter mange opplevelser på skipet Statsraad Lehmkuhl følte vi oss som ekte sjømenn. Her er resultatet av berg-og-dal-banen av en tur de ti forfatterspirene hadde over Nordsjøen.

 

Dag 1 – «Highway to Hell»

11.02 – Bussen kjører fra skolen. Den er som fyllt med skravlende aper, og baner seg lystig bortover de smale veiene som går mot Bergen før vi har kommet ut på motorveien

12.30 – Vi går ombord på skipet og jeg blir først slått av hvor stort det er. Det ser stabilt ut, i det minste. Vi setter oss i banjeren og ser oss rundt, og jeg får et positivt inntrykk av hvor renslig og fint det er. Vi møter Ove, som er sersjant ombord og har ansvar for oss «medseilere». Han er streng, men også snill. Du kan se at han er en slik mann som folk hører på. Han får ting gjort.

13.02 – Vi har mønstring på dekk. Mønstring er å møte opp for opptelling og bli tildelt arbeidsoppgaver for den kommende vakten. Vi får vite hvilket vaktlag vi skal være en del av i løpet av turen. Vi deles inn i tre farger – rødt, blått og hvitt vaktlag. Jeg får en gledelig overraskelse da jeg får vite at flere andre på internatet mitt også er på samme vaktlag som meg. Det jeg var mest redd for var jo å ende opp alene. Vi får også tildelt hengekøyer og nummer, som bestemmer hvilken krok hengekøya skal henge på, og hvilket skap jeg skal ha tingene mine i. Jeg fikk ikke plass med vennene mine, men ender opp med noen hyggelige jenter som likevel gjør det koselig. Stresset roer seg etter et øyeblikk, men hjertet fortsetter å banke i hundre.

13.30 – Vi får omvisning rundt på skipet, og allerede før vi har vært på dekk i én time er buksa mi gjennomvåt. Den er visst ikke så vanntett som jeg trodde. Dermed må jeg skifte det meste av tøy, og jeg tenker at hvis dette er et slags forvarsel på hva jeg har i vente, har jeg definitivt ikke med meg nok skiftetøy.

14.00 – Jeg tror alle gruer seg like mye til å begynne å jobbe. Vi skjønner fort at kulden vil bli et problem, spesielt på natten. I det vi kjenner at skipet begynner å bevege seg, løper vi opp til utkikksplassen for å se på mens vi forlater Bergen. “Nå er vi faktisk på vei ut mot Nordsjøen dere,” sier en venninne.

14.02 – Utreisen er stille. Vi går opp på dekk for å se at vi drar fra kai, men vi er allerede langt ute på vannet.

18.56 – «Pang!» roper de med eksploderende stemmer. Elevene spiller sheriff, står årvåkne i en liten ring. Én etter én setter de seg på det harde gulvet, og lener seg bakover med håndflatene støttende bak seg. Lydene går i bølger – fra stille spenning til å sprekke ut i latter.

21.35 – Stille brumming fra motoren. Brusing fra bølgene på utsiden av skipsveggen. En svak børstelyd fra hengekøyene mens de unisont svaier fra side til side med tunge, sovende kropper. Flakkende lys i taket. En lav snorkelyd. Rasling og tukling med soveposen. En svulmende følelse av desorientasjon og svimmelhet. Lyden av lette skritt som sklir og tripper på dekk kun en drøy meter over hodet.

23.30 – Jeg har ikke lyst til å stå opp, men stemmen til bjørnen av en matros runger gjennom rommet i det lyset tvinger øyelokkene mine opp. Jeg tør ikke gjøre noe annet enn å slå raskt i sidemannen og kaste meg ut av køya for å komme meg på dekk i tide til vakta mi. Tanken på den kalde lufta fylt med bøtter av regn som venter meg ovenpå er ikke spesielt innbydende. Men tanken på at matrosen skal tårne over køya mi og rope at jeg må komme meg opp er faktisk enda mindre fristende. Så på mønstringen klokken 23:50 står jeg rett opp og ned på min plass, klar for de lange 4 timene jeg har foran meg.