Dag 3 – «Survivor»

 

01.13

Vinden uler i seilene og det er vanskelig å bevege seg rundt. De høye bølgene har hvite kanter, og vaktlederen forteller at basert på hans øyemål er de mellom én-to meter vertikalt. Dette tatt i betraktning er noen ved godt mot. Noen leker, andre sitter og snakker sammen.

 

02.03
De fleste på denne vakta sitter sammen i stillhet. Det er en kald, stjerneklar natt på dekk. Dette er ikke lignende noe jeg har sett på årevis. Det er ingen lys på milevis avstand som forurenser denne magiske stjernehimmelen. Jeg føler en barnlig glede der jeg sitter og beundrer den, og tenker over hvor uendelig små og ubetydelige vi faktisk er i det lange løp. Jeg peker ut Karlsvogna, Kassiopeia og Orion. Stjernebildene lyser sterkt mot oss, mye lysere enn de gjør hjemme.

02.30
Denne vakta føles uendelig lang. En kombinasjon av bitende kulde som kravler gjennom klærne og biter seg fast i huden, og sjøsyken som fortsatt henger igjen, gjør at jeg ikke ser noen ende på denne vakta. Jeg er heller ikke satt opp på noen post, og lengter ned i den kalde soveposen i den ubehagelige hengekøya. Det blir slått glass. To doble og et enkelt slag.

02.32

Jeg har stirret på en båt i horisonten en stund. Jo lenger jeg ser på den, desto mer likner den på en robot eller et romvesen. Vi synger på Waves av Mr. Probz.   

03.00

Vaktkameraten min blir dårlig og jeg må ha rorvakt alene. Føttene mister følelse og hendene stivner til mens jeg svinger på roret for å holde kursen mellom 195o og 200o. En kopp varm te og litt aktivitet med andre på vakten holder meg gående. Jeg er litt redd for rorvakt – det har jeg vært siden jeg kom på skipet. På den vakta styrer du faktisk hele skuta, og det virker som for mye ansvar til at det skal hvile på mine unge og uerfarne skuldre. Når jeg står der og styrer får jeg en merkelig frihetsfølelse. Nå er det faktisk jeg som styrer hele skuta.

03.05

Kulden holder meg våken. Den har bestemt seg for at jeg ikke skal falle i dyp søvn, men heller reagere på hver minste lyd som høres fra banjeren. Jeg ligger og skjelver. Legger meg i en slags fosterstilling, holder armene rundt beina og prøver å varme meg selv med alle de iskalde kroppsdelene mine. Jeg er redd for å vekke naboen min. Hun sover så tungt. Så misunnelig jeg er på henne akkurat nå.

 

04.51

Et stjerneskudd farer over himmelen. I et øyeblikk føles det som om det varer veldig lenge, men i det neste er det borte. De andre stjernene står igjen like sterke. Det er ikke like mørkt denne natten. Rundt omkring på skipet ser jeg silhuetter av folk som tipper hodet bakover og titter opp. Lokket av stjerner smører humøret vårt og får det til å funkle i trøtte øyne.

 

11.24

Skyene ligger over havet. Jeg lener meg mot treverket på styrbord side og prøver å skille vann fra tåke. Er det noe der ute? En avlang mørk form skiller seg sakte fra vannet vi har levd i siden mandag. Det er Shetland.

14.15

Landgangen er vinglete og jeg føler jeg kommer til å falle i havet. Stødig underlag er en rar følelse og man kan fremdeles kjenne skipsdørken og svaiingen fra bølgene under føttene.

14.17

Vi kjører rundt i buss på øya. Landskapet er så nakent. Ingen trær eller busker. Kun gresstuster og strå. Jorder med sauer så langt øyet kan se. Fjell og strender. Bussen kjører på feil side av vegen. Alle på bussen knipser bilder med telefonen og speilrefleks. Den lokale mannen plaprer i vei om historie og lokale fakta med en tykk shetlandsaksent. Har aldri følt meg så turist.

15.40

Bussen stopper og vi går opp fra veien til fyrtårnet i sør hvor Nordsjøen møter Atlanterhavet. Vinden blåser kraftig og de utsatte ørene begynner å svi av kulde.

 

19.30

Tilbake på skipet spiller felespillerene i takt, og kroppene deres svaier med musikken. En av dem smiler som en guttunge, mens han til venstre minner mer om faren hans, og spiller som om det var alt han gjorde som ung og at han først i dette øyeblikk husker hvor gøy han pleide å synes det var. Den eneste damen i gruppa er mer alvorlig og konsentrert, men flere smil kruser leppene hennes i løpet av hver melodi. Vi begynner å klappe med, og hele rommet fylles med en lystig stemning. Alle sammen er røde i fjeset. Vi løsner på stramme ullkrager og legger luene våre i fanget.  

 

23.03

Endelig står skipet stille. Etter to døgn med endeløs sjangling rundt, kunne banjeren og spisesalen lett bare vært vanlige rom i et vanlig hus. Tanken på at jeg endelig får en hel natt uten å måtte stå opp kl 04:00, hjelper når jeg tenker på at vi må seile hele veien tilbake også.