Jeg er 20 år, går på folkehøgskole og har kjørt i gjennom Saharaørkenen. Vi var fem jenter, fem nordmenn, fem aktivister, håpefulle, spente, en smule nervøse, men mest av alt innstilte på at nå skulle vi dytte verden i riktig retning. Nå skulle vi utgjøre en forskjell for dette folket som i 40 år, det dobbelte av min levealder, har levd okkupert og undertrykt. Fem jenter, oppvokste i et av demokratiets prakteksemplarer, skulle ut til det andre, og se, oppleve, kjenne på kroppen hva det vil si å ikke vokse opp med verden for ens føtter.

Vi dro til Afrikas siste koloni, kalt Vest-Sahara, for å kaste lys over en konflikt som ikke ser dagens lys ofte nok. Det har seg nemlig slik at jeg og du, vi lever i kolonitiden, uansett hva historieboka mi på videregående sier. Marokko okkuperer Vest-Sahara. Marokko utnytter ressurser de ikke har rett på. I det du leser dette, lever 165 000 mennesker, lik meg og deg, i flyktningleirer i Saharaørkenen. Det har de gjort i 40 år nå. Akkurat nå lever et helt folk i et frihetsvakuum, for i motsetning til meg og deg, så kan de verken si eller mene eller gjøre det de vil. Landet deres er gjennomsyret av undertrykkelse og maktmisbruk. De opplever overvåkning og vilkårlige fengslinger på regelmessig basis. Jeg ble nektet adgang til de okkuperte områdene, og da jeg i en passkontroll på veien nevnte ”human rights”, lo grensevakten meg i trynet. Kvalmen fra det øyeblikket sitter fortsatt i meg, fire uker senere.

Reisefølget. Foto: Priya Bains

Reisefølget. Foto: Priya Bains

 

Dagens globale bilde har naturgitte forskjeller, ressursforekomstene er ikke fordelt etter rettferdighet, men måten disse ressursene blir forvaltet på, det er et menneskeskapt system som nedgraderer enkelte og opphøyer andre. Det er et system spekket av både feiltrinn og rent fravær av handling. Hver generasjon endrer verden, og verdensbildet har ingen fastsatt struktur, også det lever og bugner, grenser er flytende, tilstander midlertidige, det er dynamikk og det er samspill, men alt livnærer seg på makt. Har du makt, har du lov? Det kan virke slik, så når man sier at verden er i konstant utvikling, trenger ikke det konsekvent å bety i riktig retning.

Sensasjonen, åpenbaringen nærmest, man får når dette kryper innunder huden på en, som en eller annen parasitt som tar bolig i deg og du innser at livet er urettferdig fra ende til annen, kan paralysere. Du innser det ikke bare, for du har jo visst det hele tiden, men du føler det på hele deg, at noe er feil, at kroppen er i plutselig ubalanse. Selve uretten er ingen nyhet for forstanden, men omfanget, dimensjonene av dette tettvevde nettet spinnet av korrupsjon, maktmisbruk, hersketeknikk og undertrykkelse, det gir en nyvunnet dybde til et ellers overeksponert ord som oppleves flatere enn det er. Denne åpenbaringens parasitt lever godt i et aktivistsinn, men det trenger ikke å være en ulempe for aktivisten, tvert i mot, dens konstante nærvær fungerer som en pådriver, en motivasjon, for dette ubehaget er ikke utholdelig.

Det er vel denne åpenbaringen som tynger dagene mine nå, der parasitten sitter og gnager på hjernebarken. Jeg vant verdenslotteriet bare ved å bli født i Norge, men selv ikke et konkurransemenneske som meg, finner noen glede i å vinne så stort, når andre taper like stort. Vi kunne simpelthen ha kalt det dårlig samvittighet, men det kjennes så mye mer komplekst ut enn som så. Det er raseri og frykt og sorg og alt kommer i radige bølgekast, tilsynelatende uten ende. Imens følelseslivet mitt beveger seg langs dette spekteret av vondskap, så skal jeg bare nikke med, bare godta?

Vår delegasjon kom ikke inn i Vest-Sahara, men det var heller aldri målet. Jeg fikk likevel muligheten til å snakke med saharawier, mennesker som har vokst opp i inhumane forhold jeg bare har lest om. Det var på et shabby hotellrom, overvåket av et titalls politimenn, at en mann risikerte sin egen sikkerhet for å fortelle om de reelle forholdene i Vest-Sahara. Han fortalte om sin kamp, der venner har forsvunnet fordi de har snakket for høyt om menneskerettigheter, der selv fredelige protester blir slått ned på med vilkårlige fengslinger. Mennesker har mistet livet fordi de demonstrerte mot undertrykkelse og okkupasjon og frihetsfrarøvelse og alle disse tingene som så åpenbart er feil. Han lot seg ikke fange av frykten, tvert i mot, jeg har ikke møtt en modigere mann, og der jeg følte for å gråte, så smilte han. For han sier at det blir bedre, om så altfor sakte, så går det fremover. Det går fremover ved at vi belyser disse menneskerettighetsbruddene som foregår hver bidige dag.

Stillbilde fra samtalen på hotellrommet. Foto: Priya Bains.

Stillbilde fra samtalen på hotellrommet. Foto: Priya Bains.

 

Er det ikke vanvittig at det finnes et helt folk der ute som drømmer om alle disse alminnelighetene vi bare har fått sluppet i fanget, som å kunne skrive klager på statsministeren sin Facebook-vegg eller gå i fakkeltog mot pels eller sende inn leserinnlegg til Bergens Tidene? Vi har fri presse og kan tilbe de gudene vi ønsker, og med noen snevre begrensninger kan vi også ytre det vi vil. Ja, allemannsretten sikrer til og med min rett til å kunne rope meningene mine fra en fjelltopp. Dette er direkte virkninger av vårt demokrati. Men disse menneskene lever ikke i et demokrati. Kan du se for deg å ikke leve i et demokrati? Å bo i et land som ikke engang anerkjennes av verdenssamfunnet? Nei, ikke jeg heller.

Saharawiene er et viljesterkt folk, men 40 års okkupasjon er lenge. For lenge. I 25 år har de ventet på folkeavstemningen de ble lovet, hvor de skulle få stemme over sitt eget lands selvstendighet. Både jeg og du ser at dette ikke er riktig. Om jeg skulle ha gått i mitt stille sinn, vel vitende om tilstanden disse menneskene lever i og ikke enset dem en tanke, samtidig som resten av verden gjør akkurat det samme, da hadde parasitten vunnet, jeg hadde latt den vinne. Den lever under huden på meg og kommer nok alltid til å gjøre det, som en konstant påminnelse om at dette ikke er greit, at det ikke er greit å ignorere, at man ikke forvente at urett opphører av seg selv. Så jeg har blitt med i Saharawienes kamp for frihet, for på så mange nivåer, så er deres kamp, min kamp.

Vi tar med bilde med blå finger for å støtte Saharawienes rett til folkeavstemning, sammen med vår venn fra Vest-Sahara. Foto: Priya Bains.

Vi tar med bilde med blå finger for å støtte Saharawienes rett til folkeavstemning, sammen med vår venn fra Vest-Sahara. Foto: Priya Bains.

 

Jeg oppfordrer deg til å gjøre det samme, for heller ikke du kan fraskrive deg alt ansvar nå som du vet. Så støtt Saharawiene. Spre informasjon, fortell deres historie. Lik, del, snakk. Støtt min venn, han som mistet jobben to dager senere, fordi han fortalte sannheten. Støtt andre mennesker, støtt dine medborgere i denne verden. For det er som de sier: Ingen er fri før vi alle er fri.

Tekst av Priya Bains.

Les mer hos Støttekomiteen for Vest-Sahara.